Cash mistet glorien

De som ikke synes det er nok å se Johnny Cash (65), fikk seg nok en aldri så liten nedtur i går kveld. Legger man følelsene til side og ikler seg en streng kritikerdrakt, ble gårsdagens møte med countrylegenden en stor skuffelse.

Men det er ikke bare Johnny Cash som skal ha skylden for det, for han så vi snurten av bare en drøy times tid. Den slitne countryhelten hadde sørget for godt med rom for både sønnen John Carter Cash og kona June Carter.

Sønnen har vært med i mange år og har absolutt talent, kona har vært med i atskillig flere år og har mistet det meste av det hun hadde av talent. De er begge riktignok en del av countrymusikkens mest legendariske familie, men det var ikke først og fremst dem folk hadde betalt i dyre dommer for å høre aleine i til sammen snaue timen.

Ærefrykt

Men det startet greit, til tross for elendig lyd. På introen «I Walk The Line» kommer Cash slentrende inn på scenen. Folk reiser seg i ærefrykt for en av countrymusikkens store ikoner og applauderer hengivent. Det er sjelden man ser en slik mottakelse - før nesten en tone er spilt.

Men Cash er uinspirert og sliten, merket av mye sykdom - blant annet over 30 kjeveoperasjoner. Høyrehånda er knapt nær strengene på kassegitaren, og han fomler med grepene. Stemmen er stort sett intakt, men Cash er en skygge av seg selv.

Kultfigur

«Folsom Prison Blues» ødelegges av elendig lyd (glemte de soundchecken?), men vi er med på både «Oh Bury Me Not» fra «American Recordings» (1994) og «Country Boy» og «I Never Picked Cotton» fra «Unchained» (1996) - de to platene som ble et slags vendepunkt for Johnny Cash og som skaffet ham et helt nytt publikum.

For det ble plutselig stuereint og politisk korrekt å like Cash, som i dag har fått status som en slags kultfigur som omfavnes av både punkere, rockere og konservative countrypurister. Men Cash er i dag best på plate.

Dessuten: på «Unchained» ble han blant annet backet av Tom Petty and the Heartbreakers. De var ikke i Oslo Konserthus i går kveld.

Sirkus

En konsert med Johnny Cash kan være en mellomting mellom en høymesse og en samling rundt leirbålet. I går ble det ingen av delene, snarere et sirkus der hovedpersonen altfor lenge overlot manesjen til resten av «The Johnny Cash Show».

Her og der, som på Tom Pettys «Southern Accents», klassikeren «Ring Of Fire» og alle togsangers mor, «Orange Blossom Special», avdekkes små fliker av fordums storhet. Men da June Carter tok over showet med en 25 minutter verbal og musikalsk presentasjon av The Carter Family, ble det så patetisk som jeg fryktet. Men entusiastisk var hun iallfall.

Travelt

Det kan man ikke si om Cash, som hadde det travelt med å komme seg av scenen etter en liten gjestevisitt. Han ombestemte seg på vei ut og avsluttet etter hvert med en fin versjon av Kris Kristoffersons «Sunday Morning Coming Down».

Ikke noe ekstranummer. Og han sa ikke engang «Hello, I'm Johnny Cash». Det er jo helt feil! Så til Bergen; ikke ha altfor store forventninger når Johnny Cash entrer scenen i Grieghallen i kveld ...