Cash og kvalitet

Kanye West og 50 Cent vet å benytte seg av krangelens kommersielle kvaliteter.

(Dagbladet.no): Rapper, plateselskapsmogul og hiphoplegende Jay-Z var gira da han i juli ble intervjuet av MTV. Det hadde akkurat kommet for en dag at både Kanye West og 50 Cent skulle slippe sine respektive tredjealbum «Graduation» og «Curtis» 11. september. Ringreven Jay-Z visste akkurat hvor mye et slikt sammenstøt var verdt:

«11. september blir en fantastisk dag for hiphop og det blir det nok for butikkjedene også. En konflikt som dette pisker folk inn i butikkene», sa Jay-Z.

Datoduellen

Han har nok rett. De siste ukene har 50 og Kanye melket datoduellen for alt den er verdt. 50 Cent gikk hardt ut og hevdet at han skal slutte å gi ut soloplater hvis Kanye selger mer enn ham den første uka. Kanye tok opp tråden, bookmakerne gned seg i hendene (oddsen er i 50 Cents favør) og i kveld ender bøtteballetten med at de to barker sammen i debatt/duell på tv-kanalen BETs musikkvideoprogram «106 & Park».

Klammeriet mellom de to rapperne – uansett hvor pr-gjennomsiktig det egentlig er – har vokst langt ut over sine opprinnelige proporsjoner. Det er ikke lenger en kappestrid om hvem som selger mest.

I stedet har det blitt en konkurranse om hva man skal satse på når hiphopsalget stuper: 50 Cents grimete gangsterrealisme eller Kanye Wests sosialt bevisste flinkisproduksjoner? Cash eller kvalitet?

Pølsespisekonkurranse
Ved første øyekast ser konflikten fullstendig idiotisk ut. Det er som om klassens lesehest og klassens fotballstjerne skulle konkurrert i en pølsespisekonkurranse.

Kanye West og 50 Cent har ikke mer til felles enn at de begge er i begynnelsen av trettiårene, styrtrike, i ferd med å slippe sine tredje soloplater, tilfeldigvis jobber i samme bransje og fra tid til annen støter på samme samarbeidspartnere. Og selvfølgelig, begge har i sin tid blitt utropt til rappens redningsmann. 

Kanye West er bittelitt lavere enn 50 Cent. Her fra MTV Awards. Foto: Scanpix
Kanye West er bittelitt lavere enn 50 Cent. Her fra MTV Awards. Foto: Scanpix Vis mer

I åra førKanye slapp solodebuten «The College Dropout» hadde han opparbeidet seg et rykte som superprodusent, men slet med å overbevise plateselskapene om å la ham prøve seg som rapper. Det var én ting at rimflyten var ru, noe helt annet at han kom fra et møblert middelklassehjem i Chicago.

Mannen gikk tross alt med kakibukser, gatekredmessig var han umulig å markedsføre. Til slutt tok Roc-A-Fella til fornuften, og skjønte at man slett ikke trenger pistolerfaring så lenge man er en hitmaskin. Noe Kanye også viste med gjennombruddshiten «Through the Wire».

Guttens sosialt bevisste rim, glimrende beats og uslåelige hit-teft penslet samtidshiphopen inn på et nytt spor. Plutselig var familievennlighet salgbart, Grammy-prisene haglet og den ene raptøffingen etter den andre forsøkte å knekke Kanye-koden.

Ni kuler på kloss hold

Det vil si, ikke 50 Cent. Da Curtis Jackson, som han egentlig heter, slapp «Get Rich Or Die Trying» i 2003 hadde han nok gatekred til et helt fotballag. Queens-guttens narkolangende mamma ble drept da Curtis var ni. Han vokste opp hos besteforeldrene sine, fulgte mors karrierefotspor som tolvåring og endte nesten på likhuset i 2000. Ni kuler på kloss hold.

Alt dette ble selvfølgelig behørig omtalt på den Dr. Dre/Eminem-produserte solodebuten. 50 Cent representerte stemmen fra gata, han var en blanding av Tupac og Eminem, og klarte å revitalisere kommersrapen – i hvert fall for en stakket stund.

Rik

Fire år, et soloalbum, soundtrack og G-Unit-album senere, er situasjonen en helt annen. 50 Cent har så absolutt blitt rik. Han har solgt over tjue millioner plater, han har klesmerker og reklamekontrakter, men ryktet hans er heller frynsete.

Det er ingen tvil om at mannen er et forretningsgeni, spørsmålet er bare om han er villig til å gjøre HVA SOM HELST for penger – og om dette HVA SOM HELST innebærer at han nok en gang slipper ei plate spekket med utdaterte rapklisjeer.

Svaret er tja. «Curtis» er hard, komprimert, og konsentrerer seg om å legge 50 Cents karakteristiske borrelåstemme over en dirrende basslinje og simpel, men solid, beat. Førstesingelen «I Get Money» benytter seg for eksempel av en god gammel vokalsample (Audio Twos «Top Billin»), drum’n’bass-inspirert hardbass og et en enkelt budskap: «Jeg er stinkende rik, tror du jeg virkelig bryr meg om hva du synes?».

Timbaland og Timberlake

Det er enkelt og effektivt, og om resten av albumet hadde holdt seg på samme nivå som «I Get Money», hadde det også vært en troverdig påstand. Særlig fordi 50 Cent i tillegg har bladd opp for både Justin Timberlake og Timbaland på synthpirrende og beinkyniske «Ayo Technology».

Gjennom sytten spor blir likevel gateminimalismen både for monoton og for 2003. Etter fjorårets glimrende dopdealerepos «Hell hath no fury» av Clipse, må man kunne kreve mer enn litt skryt om koking av crack.

Dessuten, hvor tøff er du egentlig, når du, for å tekke mødresegmentet, lar tredjesporet være den absurd banneordsensurerte «Man Down», der hvert tredje ord er fjernet?

Et reflektert geni

Men der Curtis er forretningstalentet, er Kanye musikkgeniet. Og selv om han slett ikke er redd for å si det selv, («I’m doing pretty well as far as geniuses go»), har han moderert stormannsgalskapen fra «Late Registration». Han er et geni, men han er et reflektert geni.

På «Graduation» sitt absolutte høydepunkt, cinematisk melankolske «Can’t tell me nothing», beskriver han også situasjonen der pengene gikk til hodet på ham: «I had a dream that I could buy my way to heaven, when I woke up I spent that on a necklace». Au! 

Selv om Kanye kanskje har jekket seg ned et par hakk, er han fortsatt gutten med gullbuksene. Noe han også understreker på det Elton John-samplende åpningssporet «Good Morning», der han forkvakler Malcolm X sitt legendariske slagord «By any means necessary» til et narsissistisk «By any jeans necessary».

Selv om 50 Cent kanskje har mer penger enn Kanye, er det ingen tvil om at «Graduation» har vært den dyreste plata å produsere. Kanye har åpenbart samme forhold til samples og gjesteartister som han har til klær, bare det beste er godt nok.

Utdrag fra Steely Dans «Kid Charlemagne» fungerer dermed som tøymykner på glættgroovy «Champion». Coldplays Chris Martin forsøker seg på en Sting/James Brown-hybrid på «Homeoming» (ow!) og New Orleans store sønn, røykskurrestemmen Lil’ Wayne er med på å gjøre «Barry Bonds» til en musikalsk film noir. Singelen «Stronger», som sampler Daft Punks vocoderdrøm «Harder, Better, Faster, Stronger», holder likevel ikke helt hva den lover. Kanye er verken hardere eller sterkere, men han kler faktisk å roe seg ned et par hakk. 

Sinnet

At megalomanien er borte, er likevel et tveegget sverd. Det var tross alt nettopp stormannsgalskapen som motiverte Kanye til å skrive de massivt pompøse, men også fullstendig fantastiske «Diamonds Are Forever» og «Touch the sky». «Graduation» er et bra album, men beskjedent på hitfronten. Den politiske sinnet, som hittil har gjennomsyret Kanyes karriere, er også erstattet med et behov for å fortelle mer personlige historier.

NÅR BET kjører kveldens duell mellom Kanye og Curtis, har det uansett ikke noe å si hvem som stikker av med seieren. Begge har uansett vunnet konkurransen om cashen – selv om det sannsynligvis er Kanye som kommer til å stikke av med Grammy-prisene. Igjen.

50 Cent: «Curtis» <img src="http://gfx.dagbladet.no/g2/terninger/4l.gif" style="float:left;margin-left:3px" alt="" /> (Interscope/Universal)
Kanye West: «Graduation» <img src="http://gfx.dagbladet.no/g2/terninger/5l.gif" style="float:left;margin-left:3px" alt="" /> (DefJam/Universal)