Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Casiokids

Men casiopopen var ikke død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Ved 2000-tallsskiftet var casiopop et av de heiteste undergrunnsfenomenene i norsk musikkliv. Påsan, Safariari og Tøyen viste at man ikke behøvde fancy utstyr for å lage bra musikk, det eneste man trengte var casioorgel, båndopptaker og gutterom. Casiokids «Fuck Midi» er kanskje et tegn på at vi er på vei inn i en ny casiobølge, nynaivismen . Bandet mikser melankolske melodier med lydsampling (telefontoner/badeplask), radioopptak og intervjuer. Der «Bagamoyo» forteller en historie fra Afrika, spiller nestelåta «Postcard from Congo» på afrikanske musikktradisjoner à la casio. På samme måte handler «Last Dance of The Bolcheviks» og «N\'Dur» om troen på utopier. Til tider blir de såre casiomleodiene gripende, men etter hvert blir man bare irritert av de langdryge fortellingene. Det blir ikke nødvendigvis dypt bare fordi det er vagt.