«Casta Diva»

Vakker Gheorghiu med dirigenten i veien.

Det skjærer ut allerede på åpningskuttet på Angela Gheorghius nye soloplate. Ikke for Gheorghiu selv, som mestrer «Casta diva» som bare få andre i bransjen for tida, suveren teknisk og tett på skiftningene i musikken, som gjør at hun løfter den fra å være en god låt til å bli stor kunst. Dirigenten, derimot, lener seg bedagelig tilbake, som om den musikalske flyten var av sirup.

Det bedrer seg på resten av CD-en, det skulle jo ellers bare mangle når blant annet Rossini og Donizetti står på programmet. Men hele tida forblir det en diskrepans mellom Gheorghius foredrag, som forblir en studie i vokal karaktertegning av vakreste slag, og Evelino Pidrs valg av tempi.

Kan ikke EMI få Antonio Pappano tilbake på plass, som tidligere har loset Gheorghiu så trygt fram til de store høyder?