Castro omfavner euroen

Cuba orienterer seg stadig sterkere i retning Europa. Ryktene om at den cubanske dollarøkonomien vil bli endret til en euroøkonomi, er forsterket etter at Fidel Castro nylig hyllet den europeiske fellesvalutaen. At Cubas gamle venn Canada nå plasserer seg selv på sidelinjen, gir også større handlingsrom for europeiske initiativer.

Dollar ble gjort til gangbar mynt for cubanere i 1994. Primærmotivet var å få dollar fra de mange utenlandscubanerne inn i de cubanske husholdningene og å bedre Cubas økonomiske integrasjon i verdenssamfunnet. Politisk var det nok likevel med forbitrelse at det cubanske regimet måtte satse på erkefienden USAs valuta, og for folk flest var det enda et kultursjokk i rekken av mange etter Sovjet-blokkens sammenbrudd: Fram til 1994 kunne handel med dollar føre til lange fengselsstraffer, etter legaliseringen ble dollaren Cubas mest populære valuta.

Vridningen fra pesosøkonomi til dollarøkonomi har vært ganske dramatisk, særlig i vareomsetningen. Vareutvalget i pesosbutikkene er blitt stadig mindre, mens butikker som bare handler i dollar, er blitt stadig flere. Etter hvert har også flere og flere cubanske produkter forsvunnet fra pesosbutikkene for å dukke opp i dollarbutikkene, til et tilnærmet internasjonalt prisnivå. Det gjelder også basisvarer som melk, smør, pålegg og matolje.

For de cubanerne som har stor tilgang på dollar, har ikke dette vært et stort problem. Men det har vokst fram et nytt sosialt skille mellom «the haves» og «the have-nots». Cubanske familier uten dollartilgang har fått store problemer. En cubansk gjennomsnittlig månedslønn i pesos kan veksles inn i 10- 15 dollar. Når en kylling koster fem dollar og en liter melk koster en dollar, rekker ikke lønna langt.

Det har lenge gått litt spøkefulle rykter om at cubanske myndigheter planlegger å satse på euro i stedet for dollar. Disse ryktene har fått ny næring etter at Fidel Castro under toppmøtet i Rio i slutten av juni kom med en ureservert hyllest til euroen: «Euroen vil hjelpe oss til å frigjøre oss fra dollarens tyranni og privilegier,» sa Castro, som også velsignet hele den europeiske integrasjonsprosessen: «Unionen, integrasjonen og fellesvalutaen mellom de europeiske landene, som har forstått at dette er nødvendige tiltak for å overleve økonomisk i vår epoke, gir oss håp og er et eksempel på at det umulige likevel er mulig.»

Like etter, den 1. juli, gjorde den cubanske sentralbanken det obligatorisk å inngå alle kontrakter og transaksjoner med de 11 pengeunionslandene i euro. Også alle private pengeoverføringer fra cubanere som bor i disse landene til familier og andre på Cuba skal formelt kalkuleres i euro. Men siden euroen foreløpig bare finnes på papiret, ikke fysisk, må summene inntil videre utbetales i andre valutaer.

Det er imidlertid ingen tvil om at når euroen foreligger som sedler og mynter etter 1. januar 2002, vil den bli gangbar mynt i direktehandelen på Cuba, slik dollaren er det i dag. Det vil blant annet føre til at dollarbutikkene også blir eurobutikker. Selv om det er flere utenlandscubanere i USA enn i Europa, er den europeiske turismen langt større enn den amerikanske og latinamerikanske. Cuba har dessuten brorparten av sin utenlandshandel med Europa, og blant utenlandsinvestorene på Cuba er europeiske selskaper størst. Når euroen begynner å sirkulere fysisk, vil disse forholdene føre til et betydelig innslag av euro i cubansk økonomi og dagligliv.

Dette er i seg selv først og fremst kuriøst, ettersom Cuba er et latinamerikansk land og definitivt innenfor dollarsonen. Og det er andre, mer interessante effekter av euro-introduksjonen, for eksempel det lave rentenivået. Men på lang sikt dreier dette seg også om Cubas uavhengighet, om politiske hensyn. Den cubanske sentralbanken slår fast at euroen «vil bidra til å bryte USA-dollarens absolutte hegemoni». I større grad enn for andre land er dette viktig for Cuba. Historisk - før revolusjonen - var landet totalt dominert av amerikansk kapital. Etter 1990 trodde mange analytikere at Cuba ville bryte sammen uten støtten fra Sovjet-blokken og med en fortsatt beinhard amerikansk blokade. Når sammenbruddet kom, mente man, ville særlig de rike Miami-cubanernes kapital og økonomiske virksomhet være avgjørende for å få Cuba opp av uføret igjen. Legaliseringen av dollar i 1994 styrket disse profetiene.

Men de betydelige europeiske investeringene og masseturismen har gjort at Cuba langsomt, men sikkert er i ferd med å dra seg opp etter håret. Forsøkene på skremme vekk europeerne gjennom Helms-Burton-loven, som også ville ramme europeiske investorer, virket bare i beskjeden grad. Samtidig er amerikanske investorer utelukket på grunn av USAs egen lovgivning, og dermed er europeiske økonomiske interesser blitt de største på Cuba. Å satse på euro som betalingsmiddel er ikke bare praktisk, det gjenspeiler også den økonomiske realiteten i handelsforholdene. Og det er altså politisk viktig for myndighetene, fordi det demonstrerer at Cuba greier seg uten eksil-kapitalistene og dollaren.

Også Canada er en betydelig økonomisk aktør på Cuba, og har fått til en organisert, politisk dialog som omfatter menneskerettigheter. Canada har dessuten bidratt med store bistandsmidler. Men nå er forholdet i ferd med å kjølne. Canadierne føler at de ikke når noen vei når det gjelder menneskerettighetene. Særlig har det vært en belastning i forbindelsene at fire opposisjonelle på forsommeren ble dømt til flere års fengsel, formelt for å ha blitt «finansiert» fra utlandet for å «undergrave staten», reelt fordi de oppfordret til valgboikott. Dette har medført at Canada har avlyst flere offisielle besøk, og at bistandsprosjekter vil bli revurdert. Enkelte prosjekter er alt lagt på is.

Det vil trolig føre til en enda sterkere Europa-orientering fra cubansk side, først og fremst når det gjelder økonomiske forbindelser. Men det gir også større handlingsrom for politisk dialog mellom Cuba og europeiske land. Det er ingen tvil om at Europa nærmer seg Cuba mer pragmatisk enn USA og til dels Canada. Dersom man, som Canada, satser på at toppledelsen i regimet skal gjøre formelle innrømmelser i forhold til menneskerettighetene, vil man mislykkes. Den gamle ledergenerasjonen som fortsatt holder tømmene, går heller til grunne enn å foreta formelle justeringer. Men i realiteten opptrer den mykere enn før. Den tillater mer kritikk i mediene, og slår ikke ned på alt. En illustrasjon er den langvarige sultestreiken i Havana i sommer, som ble satt i gang av flere opposisjonelle smågrupper. For noen år siden ville de sultestreikende umiddelbart blitt arrestert.

Også i Europa har det vært en viss bekymring over det man oppfatter som økende ortodoksi på Cuba. Det skyldes både de politiske dommene, innføringen av et hardere lovverk som kan ramme opposisjonelle, avsettelsen av utenriksminister Roberto Robaina og de nye, ideologiske kampanjene innad i kommunistpartiet og hærmakta. Men den juridiske situasjonen er ikke forverret på Cuba, den er i det store og hele som den alltid har vært. Det meste tyder dessuten på at avsettelsen av Robaina skyldes det man oppfattet som personlig karaktersvikt hos utenriksministeren. Og de ideologiske kampanjene er dels rettet mot den åpenbart tiltakende korrupsjonen, dels et forsøk - trolig forgjeves - på å gjenreise den revolusjonære etikk i et folk der stadig flere er drittleie av ideologisert prat og har nok med å få endene til å møtes. Kampanjene peker ikke i retning av politiske innstramminger, men ligner mest på moralsk opprustning. Og uansett hvor ortodoks den gamle ledelsen er, kommer ikke Cuba unna virkeligheten: Landet blir mer og mer kapitalistisk, mer og mer åpent, mer og mer pragmatisk - på godt og på ondt. Også euro-orienteringen er et eksempel på det.