Catalonia koker

Katalansk nasjonalisme splittes av høyre mot venstre, og høyre- likesom venstresida splittes av katalansk nasjonalisme, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Make til parlamentsvalget i Catalonia torsdag 21. desember kan umulig finnes i demokratiets historie. Det koker i den rike landsdelen nordøst i Spania. Hele rikspolitikken i Spania, samt noen utenlandske bidrag, har flyttet dit den siste uka før valget. Ikke bare Catalonias, men i stort monn også Spanias skjebne står på spill. Valgdeltakelsen ligger an til nye høyder. De partiene som kjemper for uavhengighet fra Spania, og de partiene som kjemper imot, kan ende omtrent like store, begge kan ende uten flertall i parlamentet. Hva som skjer etter valget kan ingen vite.

Omtrent alt ved dette valget er uvanlig. Spanias statsminister, Manuel Rajoy fra det konservative Folkepartiet (PP), avsatte Catalonias regjering 27. oktober og satte landsdelen under formynderskap da parlamentet der erklærte uavhengighet, samtidig som han utskrev nyvalg på kort varsel. Catalonias president, Carles Puigdemont fra de konservative nasjonalistene i Demokratisk Katalansk Europeisk Parti (PDeCAT), dro da til Belgia sammen med fire av sine ministre for å unngå å bli arrestert. Nå driver han valgkamp derfra for valgforbundet Sammen for Catalonia (JxCat). Den avsatte visepresidenten, Oriol Junqueras fra Catalonias Republikanske Venstreparti (ERC), driver valgkamp fra et spansk fengsel, der han sitter i varetekt.

Blant sine egne er de «ledere i eksil» og «politiske fanger», noe motstanderne finner absurd. De er siktet for lovbrudd og står for Høyesterett. Men de er jo siktet for politiske handlinger, og straff på opptil 30 års fengsel, som har vært nevnt, virker nokså vilt. En domstol har for øvrig trukket Spanias begjæring om utlevering av Puigdemont fra Belgia, fordi han er siktet for forhold som ikke er ulovlige i Belgia. Valget har noen absurde overtoner, som Spania ikke lett slipper unna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frontene er farlig harde, språkbruken er skremmende og katalanerne er bittert splittet. Og bak kryssilden ved fronten mellom de to hovedblokkene pågår det gerilja innad i de to blokkene. De tre partiene som ønsker løsrivelse får i de fem siste meningsmålingene fra 63 til 69 seter. Det største av disse er ERC under Junqueras som får 33, fulgt av Puigdemonts valgforbund, JxCat, med 22 og det antikapitalistiske Kandidaturet for Folkelig Enhet (CUP) med 8 folkevalgte, ifølge siste meningsmåling i avisa El País. Blant konstitusjonalistene er det liberale partiet Ciutadans (C) sterkest og får 35 til 36, fulgt av Catalonias Sosialistparti (PSC) med 20 og PP med bare 5 til 6 seter, ifølge samme måling.

68 av de 135 seteren i salen utgjør reint flertall. Hvis ingen av de to sidene oppnår flertall, sitter valgforbundet Catalonia Sammen (CeC) - Podem, et slags underbruk av Podemos, på vippen. Dette ledes av ordføreren i Barcelona, Ada Colau, og Xavier Domenech, som sitter i Deputertkammeret i Madrid. De er mot Rajoys inngripen i Catalonia, men også mot uavhengighet. De ligger an til 11 seter. Domenech vil samle venstresida på tvers av skillet mellom konstitusjonalister og nasjonalister. Men det virker umulig å samle ERC, PSC og CeC - Podem for å avvise de borgelige JxCat, C og PP.

Partilederen i Podemos, Pablo Iglesias, er den lederen fra rikspolitikken som har vært minst i Catalonia. Der er han i klemme fordi han har fordømt Rajoys inngripen samtidig som han tvang sitt eget partis leder i Catalonia til å gå av fordi han støttet uavhengighet. Motstanden mot katalansk løsrivelse er sterk i partiet i andre landsdeler.

Statsminister Rajoy har kommet for å støtte det lille og svekkede PP i Catalonia, som kommer i skyggen av de liberale i C, et parti som er født i kampen mot uavhengighet. Unge Inés Arrimadas har ledet C til nye høyder og sikter på å bli president. Hun har fra rikspolitikken fått hjelp fra partiets øverste leder, Albert Riverta, og fra Frankrikes tidligere statsminister, Manuel Valls, som er fra Barcelona, og den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa, som også er spansk statsborger. Arrimasdas og C kjemper mot Junqueras og ERC om å bli størst i Catalonia.

Miquel Iceta, som leder de katalanske sosialistene i PSC, har fått hjelp av lederen i Sosialistpartiet (PSOE), Pedro Sánchez, til å stå fram som den lederen og det partiet som kan «forsone» katalanerne og «lege sårene». Icetas analyse er troverdig: «Enten blir jeg president eller så blir det en forkjemper for uavhengighet.» Han vil regjere i mindretall og søke støtte fra sak til sak.

Partiene har lagt ned veto mot hverandre. Arrimadas er hovedfienden for alle som vil ha uavhengighet, det samme mener flokken rundt Podemos, PP misliker henne og hun er for splittende for sosialistene. De partiene som ønsker løsrivelse, strides. Venstresida kan ikke samles. Catalonia kan bli uregjerlig.

Visestatsminister Soroya Sáenz de Santamaría, som er den som har styrt Catalonia de to siste månedene, sa lørdag: «Statsministeren har halshogd separatistene.» Språket er voldelig, og hun tar feil. Det er rettsvesenet som tar oppgjøret, og uansett må denne striden leges politisk.