DEN SATS-SLANKE

Fett-redaktør og Klassekampen-vaktsjef, Kristin Engh Førde, proklamerer i sin ridderlige æreskodeks at magasinet blant annet skal «revitalisere feminismen» og «identifisere de viktigste kampsakene.»- Men Fett består stort sett av jentegarderobe-features som like gjerne kunne stått i Det Nye. Leseren får blant annet vite at Linda Johansen har fjernet silikonen i puppene sine, og at hun har flyttet inn i nytt hus med ny type. Forøvrig får man inntrykk av at detaljerte opplysninger om gitarene til norske rocke-jenter er essensen i den revitaliserte feminismen.

Hovedoppslaget i Fett benytter seg av en gammel stigmatiserings-strategi, nemlig fordeling av skam. I en hønsegård-mobbete tone utpeker Martine Aurdal statsviter Janne Haaland Matlary til feministenes farligste fiende. I Marte Spurkelands debattartikkel i Dagbladet 21/10 ble det igjen bekreftet at dagens feminister elsker catfight. Spurkeland skriver først at hun ikke kan omfavne Fett, fordi bladet retter sin skyts mot en kvinne. Deretter gjør hun full retrett og takker bladet for alle de fine artiklene! Syvende feminist i huset, Sissel Benneche Osvold, hyllet i Dagbladet 23/09 det hun kalte Aurdals modermord. Det var synd at Osvold ikke fullførte sin freudianske tankerekke med å spørre hvilken farsfigur disse mødremorderne ønsker å ligge med, nå som Aslak Nore har utvandret til Amerika. Kanskje er det vekkelses-urbanist Erling Fossen? Han har ihvertfall levert et bidrag til Fett der han mimrer over gamle dager da kvinner hadde hengepupper. Videre akker han seg over at mennesker idag ikke har noen felles verdier. Man kan undres over hvor Fossen pleier å være på 17. mai. I New York med Nore?