Catfight i jentegarderoben

DEN SATS-SLANKE

Fett-redaktør og Klassekampen-vaktsjef, Kristin Engh Førde, proklamerer i sin ridderlige æreskodeks at magasinet blant annet skal «revitalisere feminismen» og «identifisere de viktigste kampsakene.»- Men Fett består stort sett av jentegarderobe-features som like gjerne kunne stått i Det Nye. Leseren får blant annet vite at Linda Johansen har fjernet silikonen i puppene sine, og at hun har flyttet inn i nytt hus med ny type. Forøvrig får man inntrykk av at detaljerte opplysninger om gitarene til norske rocke-jenter er essensen i den revitaliserte feminismen.

Hovedoppslaget i Fett benytter seg av en gammel stigmatiserings-strategi, nemlig fordeling av skam. I en hønsegård-mobbete tone utpeker Martine Aurdal statsviter Janne Haaland Matlary til feministenes farligste fiende. I Marte Spurkelands debattartikkel i Dagbladet 21/10 ble det igjen bekreftet at dagens feminister elsker catfight. Spurkeland skriver først at hun ikke kan omfavne Fett, fordi bladet retter sin skyts mot en kvinne. Deretter gjør hun full retrett og takker bladet for alle de fine artiklene! Syvende feminist i huset, Sissel Benneche Osvold, hyllet i Dagbladet 23/09 det hun kalte Aurdals modermord. Det var synd at Osvold ikke fullførte sin freudianske tankerekke med å spørre hvilken farsfigur disse mødremorderne ønsker å ligge med, nå som Aslak Nore har utvandret til Amerika. Kanskje er det vekkelses-urbanist Erling Fossen? Han har ihvertfall levert et bidrag til Fett der han mimrer over gamle dager da kvinner hadde hengepupper. Videre akker han seg over at mennesker idag ikke har noen felles verdier. Man kan undres over hvor Fossen pleier å være på 17. mai. I New York med Nore?

HELLER IKKE

Lotta Elstads liksom-bekymrede Oprah-intervju med den pensjonerte pornostjernen Linda Johansen, kan sies å «identifisere viktige kampsaker». Blondinen som en gang var hele Norges kåte Lek-Linda, presenteres nå som ydmyk og påkledd (!) i en steril fotoserie som minner om et umotivert eiendomsmegler-prospekt. Som en trøst til alle kvinner som er misfornøyde med kroppene sine, fniser Fetts utsendte medarbeider triumferende mellom linjene over at Linda er passé som begjærsobjekt. Skadefryden ulmer i hele intervjuet, og det er feigt at Fett ikke trykker bilder fra Lindas glansperiode. Feminister anno 2004 leser da pornoblader! Og de trenger ikke skamme seg over det, takket være Playboy-feministen Kjetil Rolness.

Fett ligner til forveksling på et hvilket som helst glossy magasin i Narvesens hyller, bortsett fra at man har slengt på noen ismer og utelatt reklamedamene som smører seg inn med fuktighetskrem, eller suger på en Magnum iskrem. På side 7 i Fett er det riktignok bilder av noen deilige toppløse babes fra en Christina Aguilera-video, men bildene er ikke ment for å nytes. Disse damene er horer, ifølge sosiolog Kristin Ødegårdens tenåringspanel. Toppløs-bildene benyttes utelukkende i pedagogisk øyemed, formodentlig for at leserne skal lære forskjellen på en god og dårlig feminist. Aguilera nektes tittelen «feministisk helt» fordi hun «skjuler den dårlige musikken ved å selge seg selv i stedet for låta.» Sett i denne sammenheng er det merkelig at performance-artisten Kristine Koht har oppnådd heltestatus blant norske feminister, når det eneste hun gjør er å flashe puppene.

I FILMEN

The Stepford Wives, spiller Mattew Broderick den stakkarslige familiefaren Walter Kingsby. Han føler seg forbigått på alle livets områder av sin vellykkede kone, Joanna, tolket av Nicole Kidman. Hun tjener mer enn ham og er flinkere i sex. Walter lurer derfor med seg sin familie til den utopiske byen Stepford, der alle konene elektro-lobotomeres til å være huslige nikkedukker for sine nerdete menn. Imidlertid viser det seg at hjernen bak Stepford er en ultrakonservativ husmor som savner tiden da kjønnsrollene var absolutte. Filmen gir ingen svar på hva et ekteskap bør være, men den reflekterer over en interessant påstand: I Vestlige land med full likestilling er kvinnekamp en kamp mellom kvinner.