GÅTT FOR LANGT?: Catherine Deneuve og de andre kvinnene som har skrevet under på det franske oppropet mener at #metoo har gått for langt. De har rett i at årvåkenheten om seksuell skjevhet kan utvikle seg til paranoia og sensur, men bagatelliserer betydningen av kampanjen. Foto: REUTERS/Stephane Mahe/File Photo
GÅTT FOR LANGT?: Catherine Deneuve og de andre kvinnene som har skrevet under på det franske oppropet mener at #metoo har gått for langt. De har rett i at årvåkenheten om seksuell skjevhet kan utvikle seg til paranoia og sensur, men bagatelliserer betydningen av kampanjen. Foto: REUTERS/Stephane Mahe/File PhotoVis mer

#metoo

Catherine Deneuve mener #metoo har gått for langt. Hun har rett, men hun tar feil

Det er bra at vi har blitt mer årvåkne for seksuelle skjevheter og maktmisbruk. Nå må vi passe på at vi ikke blir et tankepoliti.

Kommentar

Har revolusjonen gått for langt? Det synes å være en stadig mer utbredt oppfatning i revolusjonens silkeoppredde vugge, Frankrike. Hundre franske kvinner i kulturbransjen og psykologien, blant dem filmstjernen Catherine Deneuve, har skrevet under et opprop der de mener #metoo-kampanjen har gått for langt, at det har utartet til sensur og puritanisme i progressivitetens navn. De har rett og de tar feil. Den nye puritanismen de beklager er det grunn til å være på vakt mot, men å se den som en konsekvens av #metoo-kampanjen er å bagatellisere det viktige arbeidet mot seksuell trakassering.

Det blir mer presist hvis man skifter om på rekkefølgen, på hva man anser som en følge av hva. De siste årene, og særlig det siste halvåret, har det oppstått en ny følsomhet og bevissthet rundt seksuelle skjevheter og maktforhold som utnyttes seksuelt. Dette har ført til det veldige oppgjøret som er #metoo, og til at trakassering og overgrep begått av maktpersoner forfølges, etterforskes og straffes på en annen måte enn før. Dette er en utvikling det er all grunn til å feire.

Men den samme følsomheten har også ført til en viss berøringsangst og sensur overfor skildringer av seksualitet som ikke er den ideelle; det vil si glade, jevnbyrdige og gjengjeldte begjæret mellom dem det gjelder. Seksualiteten er full av disige gråsoner, den bærer i seg aggressivitet, skam, sårbarhet, forbudt begjær og ubehagelige forhandlinger. De siste årene har vi sett tendenser til at det å skildre skyggesidene ved seksualiteten blir sett på som det samme som å gi dem tilslutning; der det deskriptive oppfattes som normativt, at bare det på peke på at skyggelandskapene finnes uten samtidig eksplisitt å fordømme dem, betraktes som suspekt. Det finnes tallrike eksempler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I desember mottok The Metropolitan Museum of Art i New York et skriv med over åtte tusen underskrifter der de ble bedt om å fjerne Balthus-maleriet «Thérèse drømmer» fra 1938. Begrunnelsen for at brevsenderne mente bildet, som fremstiller en ung jente som sitter med opptrukket skjørt og synlig undertøy, var etter sigende at det «romantiserer voyeurisme og objektifisering av barn». Museet nektet heldigvis å etterkomme ønsket.

I USA har studenter ved anerkjente universiteter forlangt at klassikere som Ovids «Metamorfoser» og F. Scott Fitzgeralds «The Great Gatsby» utstyres med såkalte «trigger warnings», advarsler om at de kan virke «traumefremkallende», fordi verkene skildrer voldtekter og vold mot kvinner.

I Storbritannia i 2015 ble den feministiske standupkomikeren Kate Smurthtwaites opptreden ved Goldsmith-universitetet i London avlyst fordi hun var for avkriminalisering av prostitusjon, og studentforeningen ved universitetet hadde motsatt syn. At Smurthtwaites syn på prostitusjon ikke var en del av showet hun skulle fremføre, hjalp ikke.

Samme år skrev forfatter Karl Ove Knausgård et innlegg om den litterære offentligheten i Sverige, som han anklaget for ikke å klare å håndtere verk som ikke var moralsk entydige og oppbyggelige, etter at han selv hadde blitt kalt en litterær pedofil og sammenlignet med massemorderen Anders Behring Breivik på grunn av romanene sine. I dem beskriver han blant annet en voksen manns forelskelse i en ung tenåringsjente. I sitt svar kalte Knausgård sine svenske kritikere for kykloper, etter de enøyde kjempene i Odysseen, som en metafor for hvordan de nektet å forholde seg til ambivalens, eller til forfattere som var uenige med dem i spørsmål om kjønn og seksualitet.

Disse reaksjonene har noe til felles. De ser på et verk — et maleri, en roman, et standupshow — som et uttrykk for et ståsted i debatten om seksuell makt og avmakt, og lar dette være den definerende egenskapen ved dem, det som avgjør om de er gode eller dårlige, verd å ta til seg eller ei. Selv om disse tendensene er tydeligst tilstede i USA, Storbritannia og Sverige, har det vært tilløp også i Norge. Demonstrasjonene mot de erotiske «Fifty Shades of Grey»-filmene, som skildrer forholdet mellom en uerfaren ung jente og en dominerende forretningsmann, er også et eksempel på en moralsk og bokstavelig fortolkning, der filmene ikke ble sett på som lek, fantasi og adspredelse, men en slags promotering av seksualisert vold mot kvinner — uten å ta hensyn til at seksuelle fantasier er tungt symbolske og svært ofte handler om noe helt annet enn hva kvinner ønsker skal skje i det virkelige liv.

Og selv om ingenting av dette handler om #metoo, finnes det dem som med henvisning til kampanjen synes det er greit å oppheve seg selv til tankepoliti. Blant dem finner man de som angriper skuespiller Meryl Streep, fordi de er overbevist om at hun må ha visst om filmmogulen Harvey Weinsteins mange overgrep, eller som krever at skuespiller Matt Damon må fratas en rolle, fordi han kom med en sleivete kommentar om #metoo-kampanjen. At Damon fikk motargumenter for det han sa, var bare rimelig. At han skulle miste jobben, ikke på grunn av noe han hadde gjort, men på grunn av noe han hadde formulert på en lei måte, er et tegn på en utglidning. Plutselig er det ikke nok å gå etter dem som har forbrutt seg; i iveren forlanges det også at man straffer dem som ikke uttrykker sin motstand på en måte som tolkes som feil eller lite troverdig, eller dem som kjenner på forbeholdt. Et slikt krav om meningsmessig renhet siger raskt i retning av det autoritære.

Dette betyr selvfølgelig ikke at de nevnte kunstverkene har krav på å elskes av alle. Som alt som bærer i seg en ambivalens og rører ved kontroversielle temaer, vil de vekke ulike reaksjoner og inspirere til problematisering og diskusjon. Men de bør ikke dømmes for å ta opp ubehagelige, men virkelige sider ved seksualiteten, som er en del av det menneskelige enten man liker det eller ikke.

Dette er da også en fare ved revolusjoner, hvor nødvendige de enn måtte være. En av dem som har skrevet best om dette, er den amerikanske forfatteren James Baldwin. Baldwin var svart og homofil på en tid da begge deler bød på betydelige vanskeligheter. Han kjempet utrettelig og rasende mot rasisme og segregering. Samtidig hadde han selvinnsikt nok til å betrakte sitt eget aktivistiske jeg kritisk og utenfra. Han skriver om hvordan de som går inn for å styrte et urettferdig system, er nødt til å «oppnå en desperat ensporethet», som kan få dem til å virke edle, men som snarere gjør dem mindre og enklere enn hva de er.

Feilen Deneuve og hennes likesinnede gjør, er at de tar denne tendensen til ensporethet og bruker den til å definere #metoo. All den tid det er snakk om en kampanje som har avdekket at kvinner og menn har blitt voldtatt, trakassert, truet, og skremt vekk fra arbeidsplasser og yrkesveier, fremstår dette i beste fall som svært overfladisk kritikk, i verste fall som et hån. Man kan ikke uten videre sammenligne kravet om at en overgriper skal få unngjelde med kravet om å fjerne et maleri, selv om de kan spores tilbake til samme sinnelag. I det ene tilfellet er det snakk om en fare mot sikkerhet, integritet og fremtid, i det andre dreier det seg om et press mot en sensibilitet. De som har signert brevet der de kritiserer #metoo for å være en sammensausing av likt og ulikt, lager selv saus av ingredienser som ikke bør blandes: De kritiserer kvinnene som driver #metoo for være for generaliserende overfor menn og det seksuelle initiativet de tar.

De har rett i at differensiering har vært en utfordring i kampanjen, og at mer og mindre alvorlige overtramp har møtt lignende reaksjoner. Harvey Weinstein drev systematiske overgrep mot kvinner i flere tiår, mens en av anklagene mot senator Al Franken var at han klemte en kvinne for hardt rundt livet da de ble fotografert sammen. Begge har i dag mistet jobben. I noen fremstillinger har også kvinners rolle som selvstendig aktør og ansvarlig voksen blitt underkjent, i den grad at de velment, men summarisk, er blitt fremstilt som kraftløse ofre nærmest fordi de er kvinner - noe den svenske forfatteren og redaktøren Åsa Linderborg har påpekt.

Men kvinnene bak signaturene generaliserer selv. Ja, det er en fare for at kampanjens ivrigste forkjempere i for stor grad gjør alle kvinner til ofre, men det er også en fare for at de som argumenterer mot den, kun såvidt anerkjenner de høyst reelle ofrene som faktisk finnes. Det er for eksempel ekstremt urettferdig å bebreide en kvinnelig skuespiller som sto overfor Harvey Weinstein, en mann som kunne ødelegge og faktisk ødela karrierene til kvinner som avviste ham, for at hun ikke bare sa nei. De mange koordinerte kampanjene, som holder seg fra å nevne navn, men krever strukturelle endringer, kan ikke på noe vis kalles utslag av et «hat mot menn».

I dette ligger noe av utfordringen videre: Å holde fast ved den nye anerkjennelsen og årvåkenheten for hvor ødeleggende og uhåndterlig det kan være å møte seksuell trakassering, å holde de som klamper over grensene, ansvarlig for det de gjør — og samtidig være oppmerksom på at seksualiteten er et felt fullt av uklare grenser. Seksualiteten er et sted der status sjelden er helt lik og begjær slett ikke alltid oppstår nøyaktig på samme tid, der det som styrer det man tenner på og det man mener er riktig ikke alltid spiller harmonisk sammen — og der billedkunst og skjønnlitteratur alltid har likt å base, i utforskingen av alt hva folk er og kan være. Catherine Deneuve og de som er enige med henne lyktes i å peke på nødvendigheten av å skjelne, men de klarte ikke selv å skjelne godt nok.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook