CD: Ace Of Base

Ace Of Base må ha misforstått noe fundamentalt og tatt begrepet «bad taste» bokstavelig. Deres siste album «Flowers» er det endelige beviset på at plastikk-popen omsider er utdatert.

Ace Of Base står fortsatt i Guinness rekordbok etter at de solgte 21 millioner av debutplata «Happy Nation». Og selv om «alle» var enige om at oppfølgeren «The Bridge» var en flopp, så stoppet heller ikke salget av den før tallene hadde rundet 6 mill. Men det er fortsatt langt mellom kvantitet og kvalitet. Om noen har vært i tvil om hvilken kategori den søkkrike svenske kvartetten sorterer under, er «Flowers» det definitive beviset på at de hører hjemme i førstnevnte.

Deler av materialet høres ut som forkastede skisser fra kitsch-duoen Baccaras siste krampetrekninger.

Men her er også streite pop-låter som «Life Is A Flower» og «Tokyo Girl». De har langt fra samme potensialet som mega-hitene «All That She Wants» og «The Sign», men sklir greit gjennom ørevoksen. Da er det verre med resten av plata. «Always Have, Always Will» kunne kanskje vunnet Melodi Grand Prix - dersom det viste seg at søstrene Jenny og Linn egentlig var transvestitter, vel å merke.

Låta «Donnie», som ifølge presseskrivet skal være orientert mot 70-tallet, er en lallende katastrofe. «Dr. Sun» er en lett (altfor lett, vil de fleste si) sommerlåt. Men den er utpreget maskinell på en ganske 80-talls måte, og peker seg i så måte positivt ut.

Ace Of Base tøyer den plastiske euro-popen lenger enn langt, og store deler av dette albumet lander på gal side av den hårfine balansen mellom sexy og vulgær. Der sjanger-frendene Aqua er leken og lekker, vrikker Ace Of Base til krampa tar dem. Det må være en ripe i lakken for medprodusent Ole Evenrud i det hele tatt å nevnes i Ace Of Base-sammenheng etter dette. Men han kan tross alt trekke seg tilbake til Tuesday Girls. Ace Of Base bør snarest finne seg noe annet å gjøre. Starte karaoke-bar, for eksempel.