CD: Adrian/Bjørnov

Artist-Norges modigste damer er tilbake. Til å være varslet som et vendepunkt i karrieren, er «Adrian/Bjørnov» et altfor veikt comeback.

Duoen tidligere kjent som Dollie de Luxe har ikke laget en popplate siden første halvdel av 80-tallet. Det høres på deres nye pop-forsøk. Selv ikke et relativt moderne lydbilde klarer å skjule at Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov befinner seg i et popmusikalsk vakuum.

Moderne produksjon

Produsent Javed Kurd presenterer duoen dels i et streit, tradisjonelt pop-sound, dels i et lydbilde inspirert av nyere elektroniske helter som Morcheba, Portishead og Massive Attack.

«Kanskje i morgen» har sterke referanser til Madonna à la «Ray Of Light», «Jeg flyter» er Mono-hiten «Life In Mono»s siamesiske tvilling.

Problemet med denne plata er Adrian og Bjørnov selv. Det er merkelig at en så stiv og konstruert låt som «Som en film» overhodet får lov til å slippe gjennom. Låta - som på toppen av det hele er både åpningslåt og førstesingel - gir inntrykk av at jentene har stått bom stille siden det tidlige 80-tall. Og det er kanskje nettopp det de har.
Som låtskrivere og popartister virker det som de to er i prekær mangel av nye inspirasjonskilder og preferanser. Resultatet er at de høres ut som to litt forvokste ungpikeartister.

Det er et naivt og litt småflaut Grand Prix-preg over en låt som «Baby».

Det ironiske er at i lys av det moderne lydbildet virker Adrian og Bjørnovs melodilinjer og framføringer ekstra stivbeinte og passe.

Blottet for lidenskap

Man skulle tro at to 35-åringer som har gjennomgått så mye motgang som Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov ville ha et stort og intenst uttrykksbehov. Men av en eller annen grunn er det et flatt, livløst og humørfattig preg over hele plata. Det virker rett og slett som de ikke har noe særlig å gi.

Trist er det også å registrere at damen som lenge har vært en av Norges fremste vokalister, Benedicte Adrian, framstår så blottet for lidenskap. Hvor er følelsene, Benedicte? Hvor er sensualiteten, frustrasjonen og intensiteten?

Dermed er dette blitt et kjedelig, unødvendig og ganske så revnende likegyldig Adrian/Bjørnov-comeback på plate.

SISTE AKT:</B> 19 år etter debuten med &#171;Første akt&#187;, 12 år etter urpremieren til &#171;Which Witch&#187; og fire år etter &#171;Henriette VIII&#187; gir Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov ut langhalm av en plate.