CD: Alex Rosén

Det er ikke lett å være cool og kommers på én gang. Selv ikke for Alex Rosén.

Først: Coveret på hans solodebut er skrekkelig -  den ellers så stilsikre sjef-blondinen er stylet som om George Michael desperat forsøker å se ut som Jan Werner Danielsen. Og det helt uten grunn. De to fløtepusene er blant de få referansene Alex har unngått å blande inn i soundtracket til sitt liv -  «et liv de færreste av oss kan drømme om», som det så pompøst heter i skrivet fra plateselskapet.

Discofisering

«In Person» er en hyllest til Alex' egne favoritter, og vår mann skrider til verket med voldsom patos, men ikke uten humor. Utvalget spenner fra Zappa til The Cramps, via Kenny Rogers' gamle band The First Edition og Serge Gainsbourg. Alt dramatisert, opp-slicket og discofisert i sugende Alex-proporsjoner.

Noen av låtene kler det glimrende («Bobby Brown» er en passe frekk fjortis-versjon), mens andre faller helt gjennom.

For eksempel passer stemmen hans særdeles dårlig til en låt som «I've Been A Bad, Bad Boy», og selv om «Bonnie & Clyde» får ståkarakter (nåja, ikke bokstavelig talt, Alex!), så er den ikke i nærheten av nestsjef-crooner Mick Harveys versjon av den samme låta fra et par år tilbake.

Telefonsex

Men plata begynner sexy. Det skal den ha:

Hans egen parfymerte testosteron-bombe «Horny Cellular» må være den mest «knullete» låta i norsk pop-historie -  ever -  og burde appelere til ungdsomsdiskoteker over det ganske land.

Summa summarum er «In Person» en ujevn plate. Alex vil gjerne være Nick Cave og discobaron på én gang og ramler litt for ofte mellom to stoler. Synd, egentlig, for han kler begge rollene.

Men det burde ikke være noen bombe at Rocke-Norges mest schizofrene artist har laget en soloskive som spriker i alle retninger.

<B>DISCOBARON:</B> Alex Rosén har laget et discopolitisk statement det damper sex & svette av.