CD: Ari Thunda

Hallgrim Berg har tatt med seg munnharpa fra bygdetun og grendahus til mørke nattklubber og raveparties. Gitt navn til partylåter som «House Berg», «Grim Berg», «Rasta Berg» og «Ice Berg» . Til slutt blir det for mye av det gode.

Ari Thunda ble kjent etter at de fikk en radio-hit med låta «Trip Berg» ifjor. Ikke så rart kanskje, all den tid Ari Thunda er et Petre-prosjekt.

Nå har de laget et helt album over samme lest: En slags norsk instrumental-variant i grenselandet mellom seriøse Deep Forrest-stemninger og radiovennlig hitpop à la Rednecks. Med Hallgrim Berg som frontfigur og hans eminente harpespill som en klar gjennomgangstone.

Det låter flinkt. Det låter flott. Men etter ti minutter låter det skrekkelig kjedelig.

Til tross for at produsentene Marius «Ari» Hansen og Erik «Thunda» Walkoff har laget en variert produksjon, så er denne plata mye lengre enn eksperimentet fortjener.

Om høyre-politiker Hallgrim Berg er konservativ i mangt og mye, er han temmelig radikal når det kommer til musikk. Ihvertfall folkemusikk. Sist observert da han satte flere tusen unge i stevne under Hyperstate i Oslo Spektrum.

Og det er ikke bare bare. Som Stortingsrepresentanten selv skriver inne i coveret:

«... there are many a spellemann who qualifies a musician, but, indeed, very few musicians who qualify as a spellemann!» Eller som det het i jula ifjor: «It`s hard to be a nissemann».

For langt

Problemet til Ari Thunda er rett og slett at låtmateriale som ligger til grunn er forsvinnende anonymt. Da hjelper det i lengden lite hvor fiks produksjonen er.

Duoen sveiper innom både reggae, dyp house, jazzy house, drum`n`base, didjeridoo og et fantastiske kvad fra Elin Odegaardon.

I tillegg har de benyttet eksotiske instrumenter som munnharpe, seljefløyte, geitehornsfløyte og bukkehorn. Men konseptet er bare artig i ti minutter. Kjøp singelen istedet.