CD: Badi Assad

Den kvinnelige, brasilianske gitaristen og vokalisten Badi Assad blir av plateselskapet sitt karakterisert som en sensasjon. Trekker man fra litt for kjente, blir konklusjonen fra et litt mer objektivt hold likevel veldig bra.

Assad spiller akustisk gitar og synger, og gjør begge deler på svært personlig vis. Hun har her valgt å synge på engelsk, og gjør også det så 'ekte' at vi ikke har henne mistenkt for å score billige poeng. Selvsagt ligger brasiliansk musikk og ikke minst rytmikk i bunn av det hun foretar seg, men dette er så langt fra samba-musikk - Assad har som stadig flere unge musikanter hentet inspirasjon fra ymse musikalske kilder og satt det sammen til sitt eget språk.

Både musikken og tekstene er gjennomsyret av varme, livsglede og undring rundt det som omgir oss, og vi får møte Assad i alt fra solo-utgaver, via duo og trio til større konstellasjoner. Hun føler seg tydeligvis hjemme overalt. Mesteparten av musikken har hun også skrevet sjøl; de viktigste unntakene er Milton Nascimentos fantastisk vakre «Ponta de Areia», som han gjorde udødelig i en innspilling sammen med Wayne Shorter på 70-tallet, og George Harrisons mesterstykke «While My Guitar Gently Weeps», her i trio-versjon med ingen ringere enn Alex Acuqa på perkusjon og Abraham Laboriel på bass.

Lydsitat: While My Guitar Gently Weeps
Komponist: George Harrison / Telia Internett
Copyright: PolyGram Records, Inc.

Badi Assad er, som CD-tittelen mer enn antyder, en musikalsk kamelon. Nå har det seg slik at mitt forhold til kameloner er relativt begrenset, men noe forteller meg at de må være ålreite dyr. Veldig ålreite.

Badi Assad<br>Chameleon<br>(i.e.Music/Distr.: PolyGram/MSO)