CD: Beastie Boys

I dag slipper Beastie Boys sitt første album på fire år. «Hello Nasty» er et monsteralbum som vokser og vokser, og er et endelig bevis på at Beastie Boys har nådd nye høyder.

Her skal du lytte og lete mellom surklete arrangementer, psykedeliske eksplosjoner, tungt pårøyka jamaica-dub, 70-talls-latin-jazz og isende klar New York-rapp. Og bare så det er sagt: det tar mange gjennomlyttinger før bitene i Beastie Boys' intergalaktiske verden faller på plass. Men når musikken til de tre gutta (for anledningen plassert i en sardinboks på vei fra jorda og ut til romstasjonen sin) fester seg i hjernebarken, da er du solgt - i hvert fall for denne sommeren.

Verdensmestre

«Hello Nasty» veksler mellom kontant rapp i den ene ytterkanten og rolige låter med nærmest «normal» instrumentering i den andre. Alt gjennomført på Beastie Boys' elegante, men skakke vis. De er fortsatt verdensmestere i elementær headbanging med låter som «Remote Control» og «Just A Test». Men det er når de eksperimenterer og vrenger, leker og loader at Beastie Boys forsvarer sitt rykte som mestere og innovatører. Her er strykerpartier så effektfullt tunge at selv Grieg ville lyttet en ekstra gang. Andre steder byr gutta på helt minimalistiske arrangementer som gjerne kjennetegnes ved å være spilledåsespinkle, med feit perkusjon og en rapp av godt gammelt merke på toppen. Befriende fritt for imbesile «motherfucking-son-of-a-bitch»-meldinger.

Holder kjeft

Men i tillegg til rapp er her også spor av britisk trip hop, dub og reggae, og store deler av albumet er faktisk spilt inn av gutta med hjelp fra gode venner på keyboard, perkusjon, fløyte og sax. Og på noen låter holder faktisk Beastie Boys helt kjeft og overlater vokalen til andre; eksentriske Lee «Scratch» Perry står for et av platas mange høydepunkter.

Jo da, Beastie Boys er fortsatt konger i det stadig ekspanderende hiphop-riket.

Beastie Boys