CD: Bjørn Berge

Bjørn Berge er en forrykende bluesgitarist og en fornyer i det hjemlige bluesmiljøet. Synd at han ikke tør å ta'n helt ut på sin Warner-debut «Blues Hit Me».

Bjørn Berge er mannen som ikke gadd å sitte 13 timer i bil for å gå i studio i Oslo. I stedet lagde han noe han selv mente var en demo hjemme i Haugesund, men som plateselskapet syntes var brillefin for utgivelse. Og her er'n altså.

Bastardsønn

Berge åpner plata si med stor iver og rufsete trøkk. Som en norsk bastardsønn av Beck og John Spencer kaster han seg ut i «Rolling Gambler», en raspende og nærmest funky kassegitarblues med et sexy og dampende driv. Der og da høres Berge ut som en minst like spennende artist som fjorårets blueskomet, Vidar Busk. Framgangen for Berge fortsetter i tittellåta «Blues Hit Me». Med et sprettent rytmedriv fra bassist Kyrre Sætran og trommis Tore Jamne og sensuell koring fra Rita Eriksen klarer Berge å framstå med en slags laidback råhet som bare blir ytterligere forsterket av Jan Flaatens eksellente munnspill.

Bjørn Berge er en mann med hjerte i 20-tallet og huet i 90-tallet. Han kombinerer kjærligheten til en gammel innovatør som Robert Johnsen med en ny, frisk og modig attityde. Live er han kjent som et nådeløst enmannsorkester med dødsforakt, og i en låt som «Beautiful Day» hører vi trubadurens gnistregn sprute fram.

Sovner

Dessverre sovner Berge litt for mye innimellom sine små bragder. Anslagene er det mange av, gitarspillet er på plass, og Berges stemme er røff og grom som få, men låtmaterialet, arrangementene og produksjonen blir for tradisjonell i lengden. Motivasjonen for å gjøre nye versjoner av Woody Guthries «Vigilante Man» og Chuck Berrys «Question Method» virker uklar, all den tid Berge ikke har så mye å tilføre.

Jeg innbiller meg at Berge har fått holde på litt vel mye for seg sjøl.
Med en kreativ åndsfrende eller en visjonær produsent kunne Bjørn Berge vært årets første norske musikksensasjon.

Lydklipp:

Rolling Gambler

Blues Hit Me