Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

CD: Blur

Blur er ferdig med fjortisfrieriet. De har lagt gladpopen til side og staket ut en ny og langt tyngre kurs. På «13» åpner de døra til et helt nytt univers, fritt for Beatles, Bowie og Madness-komplekser. Plata er et vendepunkt for britpopen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Allerede på åpningslåta, den sakrale hippie-balladen «Tender», indikerer Blur en ny kurs. Og den holder de stødig gjennom 13 syrete og særegne låter. De har forlatt den pastellfargede kloden man kunne mistenke dem for å bo på tidligere, og gitt musikken en helt ny valør. Det er så man undres over om dette virkelig er den samme gruppa som leverte pop-platene «Parklife» og «The Great Escape».

Stor selvtillit

Blur har modnet, blitt seriøst søkende og fortsetter ufortrødent prosessen de så vidt startet med albumet «Blur» i 1997. Med sjefprodusent William Orbit ved spakene tar gruppa et sjumils-steg videre med dette overraskende ujålete og innholdsrike albumet. I all sin annerledeshet er «13» noe av det viktigste som har skjedd britisk rock siden Primal Scream renset lufta med «Screamadelica» på begynnelsen av 90-tallet.

Lettvekteren «Coffee & tv» er den eneste låta som minner om Blur slik vi kjenner dem fra før. På den småpunkete «Bugman» har de forsterket gitarfuzzen med drill, «Swamp Song» er rendyrket 60-talls garagerock, de poetiske låtene «1992» og «Battle» og er så betagende at en kan bli avhengig av dem. Og fortsatt er vi bare halvveis til tretten. Derfra og ut er plata en oppvisning i intelligent og søkende 90-tallsrock der Blur med nyvunnen selvtillit og imponerende ro briljerer over et bredt spekter av stilarter fra psykedelisk disko til postgrønsj à la Beck.

1999s beste?

Denne plata er langt fra umiddelbar og tar mange gjennomhøringer å bli trygg på. Men når du først er på innsiden av Blurs tilslørte og syrete popverden, er det definitivt et sted å bli værende.

«13» må være det nærmeste Blur kommer et «White Album», og jeg tipper plata vil bli stående som en av 1999s mest markante skiver.

STRÅLENDE: Det nye albumet til engelske Blur vil bli stående som en av 1999s mest markante skiver.