CD: DumDum Boys

Det er stor fare for at fansen kommer til å rope på gamle hits når DumDum Boys om kort tid legger ut på turné. Låtfattigdom og idétørke preger bandets album nummer sju, «Totem».

Det er 10 år siden DumDum Boys ga ut klassikeren «Splitter pine». Den gangen var de kåte på livet, sultne på suksess og hadde Norges beste låtskriver i Kjartan Kristiansen. Det førte til at de laget «Blodig alvor na na na na na», «Splitter pine» og «Pstereo», en troika med utgivelser som satte en helt ny standard i norsk rock.

Siden har DumDum-skivene blitt gradvis slappere.

«Sus» (1996) ble belønnet med terningkast seks her i Dagbladet, men i ettertid er det ikke vanskelig å se at det var altfor entusiastisk. Savnet etter låter var prekært på den plata, og den samme tendensen fortsetter på «Totem». Det virker som Kjartan Kristiansen mer eller mindre er tom for gode ideer. Det er flere gode tilløp på plata, men sjelden klarer de gamle heltene å levere fullverdig gode låter. Litt for ofte blir låtene som vage skisser, preget av kule lyder, men uten at den sterke melodien som skal bære låta fram til en ny DumDum-klassiker er der.

På både «Sus» og «Totem» har DumDum Boys vist vilje til fornyelse, men egentlig bare på overflaten. Espen Berg klarte å få til mye lekker tekno light-lyd på «Sus», akkurat som Yngve Leidulv Sætre leverer en oppegående rockeproduksjon på «Totem». Men som band har ikke DumDum forandret seg det døyt. Soundet er nesten identisk med det de har levert tidligere. Men det hadde det ikke vært noe å si på - hadde bare DumDum klart å holde på energien og levere et interessant låtmateriale. Det har de altså ikke klart.

De har en så sterk identitet som band og har et såpass solid grunnlag at de sjelden eller aldri blir direkte elendige. Og på «Totem» gjør de bra ting i åpningslåta «Tidenes tidsfordriv», Aslak Dørums refereng- og tekststerke «Syndige søndag», den meget treffende «Hei Gud» og «Brændeviin» som bare stiger og stiger.

Men som helhet er det noe litt trett og slitent over 1998-utgaven av DumDum Boys. Vrom, vrom heter det i en av låtene, men det minner veldig om tomgang det vi hører. Det er slutt på bandets splitter pine-epoke. Nå er det nesten bare pine igjen.