CD: Eric Andersen

Dette er ikke hverdagskost. Eric Andersens nye album er en moden manns mesterverk, lavmælt preget av beherskede og intense virkemidler.

For ni år siden utga Eric Andersen sitt forrige studioalbum, den rastløst suverene roadmovievisjonen «Ghosts Upon the Road». Året etter fulgte det kuriøse «Stages: The Lost Album» og deretter to oppsiktsvekkende prosjekter sammen med Rick Danko og Jonas Fjeld.

Her er han alene med 11 låter (ti egne nyheter pluss Phil Ochs' vemodige «When I'm Gone»), spilt inn i studioer fra Santa Monica til Drammen.

Andersen synger intimt innbydende; et sted i det hviskende, vokale landskapet midt mellom Bob Dylan og Tom Waits.

Stemmen er hele tida det sentrale; fortellingen, enten det dreier seg om drap i Chinatown, rasisme i Amsterdam eller kjærlighet på Kløfta. Andersen er en omreisende trubadur; en stemme fra den generasjonen som anså det for en kvalitet å være engasjert. Andersen drar med seg stemninger både fra beatens 50-tall og det politiske engasjementets 60-tall, uten å miste årtusenskiftet av syne.

Arrangementene er utsøkt vakre, preget av en less-is-more-estetikk med et mykt, suggererende lydbilde .

De musikalske prestasjonene er innlevde og dristige, enten de er signert Richard Thompson, Jonas Fjeld, Garth Hudson eller Howie Epstein. Det kommer ikke noe bedre fra bygdene nå til dags.