CD: Goldie

Goldie går fra det ekstremt aggressive til det helt tilbakelente på sitt enormt ambisiøse og krevende andrealbum «Saturnz return».

I en tid der den ene teknoartisten etter den andre klarer å kombinere underholdningsevne med det å være nyskapende, ja så får unektelig en fyr som Goldie litt trøbbel. At han kan være nyskapende viste han med stort hell på debuten, mesterverket «Timeless». Men denne gangen burde det være et mål for Goldie å lage musikk som kommuniserer med folk. Goldie klarer det bare sånn halvveis.

Personlig har jeg stor sans for den gutturale, pønka og voldelige «Temper Temper» med Noel Gallagher på gitar. Som et rent energiutbrudd er den fantastisk.

Åpningslåta «Mother» er en time lang, og den framstår som den rene drum & bass-opera. Et komprimert kvarter hadde nok likevel vært å foretrekke.

Flere av låtene på plata er relativt neddempede og tilgjengelige. Best av disse er den sju minutter lange balladen «Believe» der jazza blås og Diane Charlamagnes soulvokal dominerer.

I «Dragonfly» klarer Goldie å gjøre en vellykket sammensmelting av intens drum & bass og vakre stemninger. Verst er han i en låt som «Demonz», der han blir så intetsigende og sær at det er vanskelig å ta han på alvor.

Med andre ord variert både hva kvalitet og stil angår fra Goldie.