CD: Grace

Rart hvordan en storsatsning som denne bare sklir gjennom hendene til det ressurssterke plateselskapet uten at noen rekker opp hånda og stiller spørsmålet: «Hei! Er ikke dette den mest fantasiløse popsoulskiva som har kommet ut i hele år?»

Litt skremmende hvordan platene til vår hjemlige superprodusent David Eriksen blir stadig mer pregløse. Både debuten til ellers lovende Baba Nation og soloforsøket fra Torhild Sivertsen var preget av produsentens overivrige lyst til å lage musikk som «alle» kan like. Og sett i ettertid mistet også Flava To Da Bone sin identitet fra debuten i Eriksens hunger etter å nå flere med oppfølgeren «Closer». Slik går det når man er villig til å legge seg flat for norsk radios formateringsfascister.

Glemt

David Eriksen later til å ha glemt at selv i den hyperkommersielle popsoulsjangeren, er det finesse, særpreg og variasjon som teller. TLC satte standarden i denne gata tidligere dette tiåret med sine lidenskapelige vokalprestasjoner og sin uhyggelig sløye produksjon.

Med Grace skal Eriksen ta'n helt ut i forhold til kommers produktlaging. Som en plastisk kirurg uten fintfølelse setter han i gang. Men når utgangspunktet (jentenes stemmer, låtene) ikke er noe å skryte av, og Eriksen framstår som lite sofistikert i sitt forsøk på å skape skjønnhet, blir «Grace» en fryktelig platt plate. Han tar ingen sjanser, og resultatet er like trygt og pent som det er sjelløst og gørrkjedelig.

Likegyldig

Grace-jentene Kristine Borge, Sigrid Rasmussen og Unni Tingbjør har ikke de stemmene som skal til for å heve noen av låtene. De ligger og flyter likegyldig i den softe sanglyden, og den forventede ynden og grasiøse stilen uteblir.

«Desire» peker seg ut som platas hit. Det er også tilløp i «Hello» og «Physical», men det blir med det. For øvrig undrer jeg meg bare over at David Eriksen og Sony Music ikke har klart å hoste opp bedre poplåter.
Med dusinvare som dette er jeg redd Grace vil synke som en stein i en sjanger som allerede er sterkt overbefolket.