CD: Hamiet Bluiett

Ny mann på barytonsaxofon? Hamiet Bluiett.

Barytonsaxofonen - den største av de tradisjonelle saxofonene - har vært forbundet med noen få jazzutøvere opp gjennom historien. De tre mest kjente; Pepper Adams (Duke Ellingtons anker gjennom flere tiår), Harry Carney og ikke minst Gerry Mulligan, er alle borte nå. Det betyr at andre har muligheten til å innta ledende posisjoner som utøvere av det store og heftige instrumentet. Hamiet Bluiett kan være en av dem.

Avantgardist

Med sine 57 år er Bluiett på ingen måte noen ungkalv lenger, og det er vel mye som tyder på at han aldri vil oppnå samme posisjonen som de tre forannevnte. Noe av årsaken kan nok være at Bluiett har tilbrakt mesteparten av sin karriere innen avant garde-jazzen, og aller mest kjent er han nok for sin medvirkning i World Saxophone Quartet helt siden midten av 70-tallet. Før det jobbet han også med storheter som Thad Jones-Mel Lewis Big Band og Charles Mingus.

Et upassende toneleie

Denne februarkvelden for fire år siden får vi oppleve Bluiett på verdens kanskje mest kjente jazzklubb, The Village Vanguard i New York City, med et repertoar som kanskje vil overraske de som kjenner Bluiett fra før. Som tittelen indikerer er det ballader og blues som står på programmet, og vi får høre en mye mer tradisjonell Bluiett enn vi har vært vant til. Likevel makter han ikke å motstå fristelsen å tilbringe mye av tida si (som vanlig) i det øvre registeret - og for mine ører blir det både galt og slitsomt i forhold til det stoffet han har valgt å tolke. Når han velger å forbli i de «normale» leiene, blir det en vakrere og mer uttrykksfull utgave av Bluiett vi får høre enn noensinne. Medmusikanter er Ted Dunbar (gitar), Clint Houston (bass) og Ben Riley (trommer).