CD: Jan Garbarek

Jan Garbarek er tilbake med en koloss av et album. 100 minutter fordelt på to CD-er er mye - og innholdet stort. Saxofonisten ser både bakover og skuer framover, men gjør også uforklarlige harehopp til sidene. Med andre ord: Her er mye nytt - og alt ved det gamle...Garbareks toneunivers er ikke til å ta feil av. Hans saxtoner synger et språk som blir forstått og satt pris på av en hel verden. På «Rites» fortsetter han ut

Garbareks toneunivers er ikke til å ta feil av. Hans saxtoner synger et språk som blir forstått og satt pris på av en hel verden. På «Rites» fortsetter han utviklingen fra 90-tallet, som innledet med «I Took Up The Runes».

Med seg har han sin trofaste trio bestående av Rainer Brüninghaus (keyboards), Eberhardt Weber (bass) og Marilyn Mazur (perkusjon). Trioen er en velregissert enhet som virker som en musikalsk del av sjefen sjøl.

Likevel får man aldri følelsen av at de er servile musikere som bare spiller på kommando. Styrken ligger i samspillet mellom fri, levende og stramt produsert musikk.

«Rites» er sterkt preget av en annen, markant norsk musiker: Bugge Wesseltoft, som deltar på en tredel av plata.
Wesseltoft har vist - ikke minst i samspill med Sissel Endresen - at han er blant våre mest interessante samtidsjazz-artister. Bugge tilfører Garbarek mye tung tekno og elektronisk musikk.

Sjaman-aktig

Jan Garbarek er en verdensmusiker som ikke bare lar seg inspirere av nordisk og samisk musikkarv, men begjærlig utforsker etnisk musikk og folketoner fra alle verdenshjørner.

Hjertepulsen i flere av låtene er sjaman-like trommebeats, men pusten er alltid hans kjøligvarme arktiske saxlyd.
«Rites» er samtidsmusikk med avstikkere til folkemusikk og jazz. Ved et par anledninger strekker han seg bakover til albumet «Belonging», selv om det ikke låter tangenter à la Keith Jarrett, akkurat. Men først og fremst ser han framover og utforsker mer eller mindre ukjent terreng. Musikken er poetisk, kontemplativ, minimalistisk og iblant eksplosiv. Han er mer melodiøs enn eksperimentell, men hvorfor han har med det totale bruddet som Tbilisi Symphony Orchestra og sanger Jansug Kakhidze representerer, er uforståelig.

Skjør musikk

Selv om Garbarek er en granittbauta i så vel norsk som internasjonal musikk, er hans toner iblant så skjøre at du knapt tør puste mens du lytter. Av frykt for å knekke kunstneren og musikken, jamfør «We Are the Stars» med Sølvguttene, «Malinye» (uventet, med trekkspill) og den flortynne ishinnen av vever musikk i «The White Clown».

«Rites» framstår som en helhetlig Garbarek-plate, et til fingerspissende velprodusert ( for kalkulert for noen?) ECM-produkt: en sirkel som begynner med tittellåta «Rites» og som avslutter tematisk likt med «Last Rite».