Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

CD: Jan Garbarek/The Hilliard Ensemble

Fire stemmer og en saksofon. Flere instrumenter fins ikke på denne dobbel-CD-en. Like fullt sitter man igjen med et inntrykk av at det som framføres, på mystisk vis omfatter alt som er verdt å vite.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De religiøse elementene i Jan Garbareks musikk har gjennom årene utviklet seg i en gradvis prosess fra undertoner til overtoner. Hans teknisk perfekte uttrykk søker seg stadig dypere og mer inntrengende ned i både musikkens og tilværelsens vesen.

Når hans saksofonklang møter det firstemte mannskoret The Hilliard Ensemble, tatt opp i St. Gerold-klosteret i Østerrike, er det som om den komponerte kunstmusikken streber etter å gli tilbake til naturen, til noe opprinnelig, i en slags grensesprengende overgivelse til en harmonisk visjon av livet - en drøm som er vel verdt å ta vare på i disse dagsrevytider. Spontaniteten i Garbareks improviserende fordypelse glir som en blodstrøm gjennom sangernes inderlige formidling av gudsdyrkende tekster, eller nynnende impresjoner, som f.eks. «Eagle Dance». Musikken synes å strømme ut av mørke klosterganger med en lysstyrke så solsterk at den så å si sprenger alle vegger.

Tittelen «Mnemosyne», det greske ordet for «minne», henviser til et søkende dikt av Friedrich Hölderlin. Det er som om musikken på denne plata forsøker å bringe fram i dagen minner om noe man aldri har husket, eller for å si det på en annen måte: Avtvinge historien dens lyse hemmeligheter, forsøke å opprette en forbindelse til fjerne tider utenfor fattevidde og opprette en form for evighet.

De utvidete musikkbrokkene knytter kontakt mellom instrument og stemme, mellom det nåtidige og det urgamle, mellom den som synger og den som lytter. I heftet som følger CD-en, henvises det til filmen «Det syvende segl» av Ingmar Bergman; en film som i vakre og dvelende svart/hvittbilder forsøker å forsone seg med livets mest nådeløse betingelse: Døden. Det er kanskje det denne musikken også gjør, selv om man like gjerne kunne si det motsatte; at den er et forsøk på å akseptere livet; det grufulle og det herlige. Ingen kan stanse tida, men det er fullt mulig å skape tidløs musikk, toner som beveger seg uanstrengt fra ingensteds - og til ingensteds.