CD: Joni Mitchell

Til dels fremmedgjørende nyversjoner av eget materiale.

CD: Muligens jobber Joni Mitchell ut fra noe av det samme utgangspunktet som Bob Dylan: en låt er egentlig aldri ferdig. Den kan varieres og bli som ny alt etter hvordan man framfører den.

Mitchell jobbet med standardmateriale på sitt forrige album, «Both Sides Now». Ofte har hun befunnet seg i et grenseland mellom folk, pop og jazz. På det nye albumet er hun først og fremst vokalist, foran et fullt orkester hvori opptatt blåsere og strykere.

Joni Mitchell har en uvanlig sterk og improviserende vokal kraft. Jeg er mer i tvil om arrangementene på noen av disse låtene. Enkelte steder oppleves en kammertett kraft, andre ganger er resultatet ulidelig pompøst og overlesset. To CD-er med dette dybdedykket i eget materiale er mektig, så mektig at man tar seg selv i å lengte etter originalversjonene. Var det meningen?