CD: Kiss

Kiss er tilbake - akkurat like stormannsgale som 70-tallets mest pompøse band bør være når originalbesetningen lager sitt første album siden 1980.

Hello!
Here I am
Here we are
We are one
I've been waiting for this night to come

Slik lyder det når Kiss og Paul Stanley stuper inn i manesjen med tittelsporet «Psycho Circus». Det er banalt, det er harry og det er stupid, men samtidig akkurat så bombastisk og hemningsløst som Kiss skal være når de er i slag.

Og Kiss er ofte i slag på «Psycho Circus».

Sentimentale

Plata er sterkt preget av at bandets «Super-Kiss»-drøm fra slutten av 70-tallet har dukket opp igjen. Det innebærer at Gene Simmons og Paul Stanley ikke har nok med å lage enkel partyrock med tekster om damer og bilkjøring; de vil også være viktige, sentimentale og lage ambisiøse låter med strykere og det hele.

Ikke overraskende gir dette seg utslag i et par ytterst patetiske innslag, blant dem Peter Criss' pinlige sviske «I Finally Found My Way» og demonen Simmons' svulstige hyllest til fellesskapet og individualismen, «We Are One».

Helterock

Paul Stanley viser seg imidlertid fortsatt kapabel til å lage helterock av beste merke. Låter som «Psycho Circus» «I Pledge Allegiance to the State of Rock & Roll» og «Raise Your Glasses» kan neppe kalles samtidsrock, men som volumiøse, morsomme Kiss-låter med skyhøy stadionrockfaktor er de uovertrufne. Simmons' avsluttende «Journey of 1000 Years» er det imidlertid verdt å merke seg. Som en overlevning fra floppalbumet «The Elder» (1981) viser Kiss at de en sjelden gang kan mestre en alvorlig, ambisiøs og episk låt.
Men når Kiss er tilbake med en ny plate er det viktigste å plante tunga solid i kjaken, glemme all grå 90-tallsrealisme og la tegneserierocken strømme innover seg.

TILBAKE: Kiss er tilbake med originalbesetningen. Banalt, harry og hemningsløst, mener anmelderen.