SERVICE: Med Bare Jazz byr Bodil Niska på personlig service, varekunnskap, entusiasme og den gylne kombinasjonen plateforretning/kafé. I en by der kjedeforretningene dominerer, er cd-mekkaet i Grensen en av de få spesialforretningene som holder det gående i konkurransen mot netthandel og strømming. FOTO: TERJE MOSNES
SERVICE: Med Bare Jazz byr Bodil Niska på personlig service, varekunnskap, entusiasme og den gylne kombinasjonen plateforretning/kafé. I en by der kjedeforretningene dominerer, er cd-mekkaet i Grensen en av de få spesialforretningene som holder det gående i konkurransen mot netthandel og strømming. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Cd-kjerringa mot filstrømmen

Saksofonisten Bodil Niska (59) har sitt musikalske hjerte i fortida og går motstrøm(ming)s med Bare Jazz, platesjappa der cd'en lever & blomstrer.

«Bare Jazz — vannhull for jazzelskere» lokker hjemmesiden barejazz.no og har sitt på det tørre.

Vannhullet finnes, både på nett og fysisk skvulpende midt i Oslo.

INNGANGEN til Grensen 8 er et langt fra prangende hull i veggen. Men tre steg inn i det store portrommet åpner uteserveringen seg, og aller innerst, i huset der salige Sålingseksperten flikket hæler og halvsålte sko i 70 år, ligger plateforretningen og gallerikafeen Bare Jazz med føde for kropp og sjel i to etasjer.

Drøyt 12 år er gått siden saksofonist Bodil Niskas spinnville drøm-gjort-til-virkelighet kunne slå opp døra her, og i en tid der Bare Jazz? hovedvare — cd?en — jevnlig er blitt dømt nord, ned og deleted, har butikken trassblomstret og vist at lydfestet musikklykke ennå ikke er ensbetydende med kastrerte mp3-filer og suseknitrende retrovinyl.

Selv om vinylen for lengst har rykket inn i butikken.

—KJERRINGA mot strømming? Nei, jeg er ikke imot strømming. Men jeg liker cd?en og er glad for å kunne hjelpe alle dem som kommer inn her og nærmest ber om unnskyldning for at de ønsker å kjøpe en cd, sier Bodil Niska.

—De finnes ennå?

—De finnes. Veldig mange liker både jazz og cd-lyd og de kommer hit og handler. Her kan de få hjelp til å finne fram til nye artister og plater de kanskje ikke var klar over, og jeg innbiller meg at fornøyde kunder som føler de at de blir sett og tatt på alvor, er kunder som jeg kommer til å ha lenge.

PIONER
Bodil Niskas historie er fortalt noen ganger, men tåler gjentakelse: Hammerfest-jenta som grep tak i den ene av to tenorsaksofoner som kom til skolekorpset og har beholdt grepet siden; som lærte å spille jazz av faren sin; som drev jazzklubben Montenegro i hjembyen i ti år; som flyttet til Oslo i 1989 og etter hvert drev jazzavdelingen på den store plateforretningen Aker Mic i noen år samtidig som hun spilte i jentetrioen Girl Talk.

Og som startet Bare Jazz i 1997, i et lokale i Kirkegata som tre år seinere ble forlatt til fordel for den nåværende adressen i Grensen.

—Kjerringa mot strømmen igjen, både musikalsk og forretningsmessig, sier Bodil.

—Da Girl Talk startet i 1993, ble det en del sånne: «Jøss, jenter som spiller jazz, går dét an?»-kommentarer, og det var noen oppfordringer om å stille på spillejobbene med dyp utringning og bar rygg. Men stort sett ble vi godt mottatt og solgte godt med plater.

—Du har sagt at du slett ikke følte deg som noen pionér, selv om det var ytterst få kvinnelige jazzinstrumentalister den gang?

—Nei, jeg ville bare spille saksofon, og tenkte ikke «kvinne», «mann» eller «pionér». Det var bare helt naturlig for meg å spille, det var på den måten jeg kunne si noe, hvis jeg skulle si noe.

Men jeg var en av de første, og det har vært kjempeartig å se hvordan det har dukket opp flotte kvinnelige saksofonister etter meg, folk som Frøy Aagre, Frøydis Grorud og Hanna Paulsberg. Og det er så klart veldig koselig når de dukker opp her i butikken og sier ting som at «du var den første, du var et forbilde for meg» og sånne ting. Forhåpentligvis slipper de å bli tilbudt spillejobber der bar rygg er en betingelse for å få jobben..

NY PLATE
—Det tredje og hittil siste soloalbumet ditt kom i 2008. Er et fjerde i kjømda?

—Hmmm, det er dyrt å lage plate. Men jeg leker med to ideer, enten spille inn mer av det standardrepertoaret som jeg elsker, eller lage et salmealbum, kanskje sammen med en organist i Hammerfest kirke. Men her snakker vi «lyst» og «idé», ikke noe mer konkret enn det.

—Du fikk mye av 2012 spolert av en alvorlig hjemmeulykke. Er du helt restituert?

GREP:  Bodil Niska sikret seg en tenorsaksofon i ung alder, og har beholdt grepet om det instrumentet siden. FOTO: TOM MARTINSEN / DAGBLADET
GREP: Bodil Niska sikret seg en tenorsaksofon i ung alder, og har beholdt grepet om det instrumentet siden. FOTO: TOM MARTINSEN / DAGBLADET Vis mer

—Ja, alt er på stell, bortsett fra at jeg mistet 37 spillejobber og hørselen på det ene øret.

—Hørselen? For godt?

—Legene sier så. Så jeg har bestemt meg for at da er det sånn det er, og så må jeg leve med det. Det verste ved det er at jeg stadig snur meg vekk fra folk som jeg prater med for å høre bedre, og da ser det ut som om jeg ikke er interessert i hva de sier. Det interessante er at jeg spiller annerledes enn før jeg mistet hørselen.

—Hvordan da?

—Jeg henger ikke så langt bakpå som jeg gjorde. Tonen min er den samme, men spillestilen er litt mer aggressiv og frampå, mer rett på beatet eller kanskje litt foran.

—Fra Dexter Gordon til Sonny Stitt, på en måte?

(Ler) -Gid det var så vel. Fra Ben Webster til Sonny Stitt. Det som har skjedd, er at jeg må stole på det jeg hører best, og nå er det meg selv. Jeg pleide å følge kompet, men nå får kompet heller følge meg istedenfor at jeg ligger bak der og svever. Det har åpnet noen nye dører i musikken for meg, og jeg ser at det kan være noe positivt i det.

MERKELIG
—Du sier aggressiv, kanskje du ender som en rykende frijazzer?

—Det kan du tru! Nei, jeg er nok altfor glad i de gamle, gode fra 1940-, 50- og 60-tallet. Jeg hører på jazz fra andre epoker også, helt fram til det aller nyeste, og hører mye som er interessant og som jeg liker — og mye som jeg synes er merkelige greier. Men hjertet mitt ligger i swing, bop og mainstream, og skal jeg gjøre noe selv, må det komme derfra.

 —Mot strømmen? Iallfall den kronologiske?

—Jeg har alltid vært motstrøms. Jeg fikk pepper da jeg begynte å snakke om å lage en ren jazzbutikk, pepper da jeg valgte et norsk navn på butikken, pepper da jeg satset på de nedslitte og krevende lokalene i en bakgård i Grensen uten parkeringsmuligheter. Det er derfor jeg har sånn glede av å se hvordan denne ideen om å kombinere platebutikk og kafé har vokst seg til en bedrift med ni ansatte fordelt på fem hele årsverk, og hvordan det nå er 240 firmanavn og titler med «Bare...» i navnet.

—Du bikker 60 i august. Skal det feires med fest for 300 av dine nærmeste venner eller noe i den stilen?

—Jeg er en atskillig mer privat person enn jeg kanskje virker som når jeg står bak disken og på scenen, så 300 gjester blir det absolutt ikke. Men samtidig er jeg jo så inn i margen glad i folk, så jeg skulle gjerne invitert alle lojale og hyggelige kunder og venner, inkludert =Oslo-selgerne, på fest.