CD: Koselig og lunt

Jo Nesbø er en mann med mange jern i ilden. Kanskje litt for mange - selv om Di derre kommer fra det med æren i behold også denne gangen.

Di derres album er alle som én ujevne, og samtlige utgivelser har en liten håndfull sanger som minner om hastverksarbeider.

«Slå meg på (popmusikk)» er ikke noe unntak i så måte. Her er noen låter man så visst kan klare seg uten, og andre som øyeblikkelig fester seg til hjernebarken.

Di derre har laget en ny plate med koselig og lun hverdagspop, selv om undertegnede synes det er beklagelig at Jo Nesbø ikke har fortsatt å skrive den type litt mørke og komplekse låter som utgjorde høydepunktene på «Gym» (1996).
Men man må bare innse at Nesbø, bror Knut, Magnus Larsen og Espen Stenhammer denne gangen er hekta på streit og gla' popmusikk. Som lytter blir man imidlertid ikke så sabla gla' av å høre Jo Nesbø synge den masete tittellåtfrasen «Slå meg på» 27 ganger. «14 kvinner» er en slektning av tittellåta, og også her er referenget av det voldsomt repeterende og noe enerverende slaget.

«Ostesufflé» er på den annen side en umiddelbar Di derre-klassiker. Med morsom instrumentering, flott koring fra Babel Fish og et poprefereng av det virkelig stolte slaget vil den garantert gi både band og fans mange fine stunder.

Den andre store schlageren er «Maria kommer hjem». Teksten er erketypisk nesbøsk, men med et refereng som skriker etter allsang, tilgir vi det meste. Av de rolige låtene er «Sjåfør» den som havner under huden og blir der.

Med andre ord nok et solid Di derre-album. Men bandet kunne med fordel ha tatt større sjanser.
Det er mulig Jo Nesbø og co. ikke har lagt merke til det sjøl, men det er på sine mest ambisiøse låter bandet lykkes best.