Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

CD: Lene Marlin

Slapp av, folkens. Lene Marlin Pedersen er ingen gudbenådet sanger og låtskriver fra det høye nord. Hun er en helt vanlig jente som skriver og synger ganske så vanlige sanger. Men det kan være sjarmerende, det også.Det er gøy når det en sjelden gang er stor entusiasme rundt en debuterende plateartist i Norge. Etter singelutgivelsene «Unforgivable Sinner» og «Sitting Down Here» har det også vært god grunn t

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er gøy når det en sjelden gang er stor entusiasme rundt en debuterende plateartist i Norge. Etter singelutgivelsene «Unforgivable Sinner» og «Sitting Down Here» har det også vært god grunn til å hype Lene Marlin.

Men det begynner definitivt å ta av litt i feil retning når VG i sin anmeldelse av sistnevnte singel nærmest genierklærer ungjenta, og melder at «Marlin svinger tryllestaven».
Lene Marlins album-debut «Playing My Game» forteller om en viljesterk og til dels veldig talentfull sanger og låtskriver. Men samtidig om en uferdig artist som har et begrenset register å spille på.

Monotont

Det å slå igjennom behøver ikke være så mystisk som den rådville norske musikkbransjen ofte vil ha det til. Det er ikke verre enn at man skriver en fin sang. Det var det Lene Marlin gjorde med «Unforgivable Sinner», en låt som har gjort «Playing My Game» til årets mest imøtesette utgivelse.

På et visepop-album som innimellom er både monotont og stillestående, er «Unforgivable Sinner» et soleklart høydepunkt. Med sin litt mørke og besnærende atmosfære og et refreng man tilsynelatende aldri blir lei, er den en ener.
Ser man plata som helhet er det åpenbart at Lene Marlin ikke er en spesielt sofistikert låtskriver. Det sjarmerende er at platas produsenter, Hans Olav Grøttheim og Jørn Dahl, har innsett dette, og gitt Lene et lydbilde deretter. Med unntak av det noe glatte radiofrieri-lydbildet i «Sitting Down Here», låter plata befriende usnobbete og ærlig. Låter som «Flown Away» og «A Place Nearby» låter nærmest som demo-innspillinger. Og det fungerer. Sistnevnte er bare en så trist, fin og naiv kjærlighetssang. Bare en tenåringsjente med ekte kjærlighetssorg kunne ha skrevet denne låta.

Bli glad i

Andre låter man blir glad i er «The Way We Are» og «Maybe I'll Go».

Plata er hemmet av litt dårlig tekstuttale, men Lene synger med en slik nerve og tilstedeværelse at dette faktum overskygges fullstendig.

Andre ganger tar man seg i å savne at det skjer mer på plata. Litt for sjelden blir platas melankolske grunnstemning utsatt for overraskende temperatursvingninger.
Med litt flere låter å ta av kunne dette blitt en riktig god debutplate. Men den fungerer nå også, som et alvorstynget og inderlig stykke tekst og musikk fra en svært ung artist.