CD: Massive Attack

Mørk, mørkere, Massive Attack ser ut til å være arbeidsmottoet bak «Mezzanine» - et stygg-pent mesterverk av en plate.

Så det er sagt; dette er ikke cafe-vennlig trip hop. Tredje gang ut har de alltid relevante Massive Attack nådd nye mørke dybder og er mindre umiddelbare enn noensinne. «Mezzanine» er en beksvart og øyensynlig ugjennomtrengelig skog som Massives selverklærte interne samarbeidsproblemer, fremmedgjørelse ovenfor omgivelsene i hjembyen

Bristol, samt en akselererende følelse av paranoia, har skapt. «Goth-hop» er en dum beskrivelse, men den stemmer godt med følelsen platen etterlater deg.

Tungt og skremmende

«Mezzanine» er en tung, dunkel og skremmende reise som på korrekt nittitallsvis er angtsframkallende og ikke allsangvennlig. Dette mørket vokser etter hvert som du blir kjent med innholdet. Den anspente stemningen bandmedlemmene imellom har nemlig hatt positive resultater for helheten i «Mezzanine». Albumet fortoner seg som en DJ-miks, hvor låtene sklir over i hverandre og det eneste som røper deres forskjell er gjestevokalistene. Det er slik Massive opererer og det er denne formulaen som har gjort dem til en av britenes mest hyllete musikalske innovatører.

Bryter tabuer

På «Mezzanine» bryter de det hellige tabuet om å ikke besudle dansemusikk med gitarer. Blasfemisk nok opptil flere ganger. Og hva som verre er - The Cure blir samplet. Helt i Massives tankegang og definitivt noe for sjanger-schizofrene 1998.

Elizabeth Fraser fra 80-talls indiepop-mystikerne Cocteau Twins er Tracey Thorns etterfølger og bidrar med uvanlig dempet, men ikke mindre sakral vokal på sine tre gjestekutt.

Sammen med husvokalisten Horace Andy og de nevnte gitarene gjør hun «Mezzanine» til årets stygg-pene mesterverk.

Lyden av dysfunksjonalitet.