CD: Ole Paus & Oslo Kammerkor

Ole Paus tar sats og svinger seg opp på siden av selveste Hans A. Brorson (1694- 1764), den geniale salmedikteren, på denne plata.

Hver låt er en veksling mellom en Brorson-salme (framført av koret) og en Paus-salme (framført av sangeren backet av gitar, saxofon og bass m.m.). Elementene glir over i hverandre, tidvis uanstrengt, tidvis i form av skarpe møter mellom instrumenter og stemmer fra forskjellige musikalske tradisjoner. Si hva du vil om Paus, men noen sølvgutt er han ikke, og saksofon er et instrument som kan bryte hardt mot klassisk korsang.

Møtet mellom tekstene er ikke det minst interessante på denne plata; Brorsons klassiske mesterskap møter en Ole Paus som er på sitt poetisk mest dristige; dristig i den forstand at han uten å nøle utforsker religiøse temaer og konflikter i et vokabular som inkluderer ord som Gud, sjel, engler, frelser og nåde. Resultatet er verken pompøst eller pretensiøst, slik det lett kunne blitt, men vakkert, klangfullt og engasjerende, et møte på tvers av tid og (kirke)rom.