CD: PJ Harvey

Det har i grunnen ligget i kortene helt siden hun debuterte som 21-åring i 1991. Men nå er det definitivt: PJ Harvey er rockens desiderte førstedame.

Det er en langt mindre nevrotisk og mer selvsikker PJ Harvey som har tømt sitt musikalske lønnkammer denne gangen. Hun har rett og slett myknet litt i kantene, blitt litt mer tilnærmelig, sluppet til litt luft og kjærlighet. Det trengte PJ Harvey.

Vakre ballader

Lidenskapelig som hun er, er det kjærligheten, eller rettere sagt tvilen og mangelen på kjærlighet, hun har satt i sentrum på «Is This Desire?».
Men der hennes foregående album har vært preget av hjerteknusende opplevelser som har gitt seg utslag i delvis bisarre musikalske raseriutbrudd, er PJ Harvey denne gangen i det ettertenksomme hjørnet.

Og det vinner hun mye på. De rolige låtene er langt på vei høydepunktene på plata. Albumet åpner med historien om en av PJ Harveys sju navngitte kvinneskikkelser, «Angelene» - en sår, men smellvakker og detaljrik ballade.

Både John Parish og ikke minst Mick Harvey fra Nick Caves band The Bad Seeds har bidratt til en produksjon der PJ får spille på et langt større spekter enn vi har hørt fra henne tidligere. De har lånt lydbilder fra artister i spekteret fra tidlig Pink Floyd til sein alternativ pop à la Jimi Tenor.

Ekte begjær

Polly Jean er nemlig fortsatt den råeste dama i klassen, men denne gangen tillater hun seg å være sofistikert midt opp i all viraken. Det resulterer i vakre låter som «The River» og «The Wind», begge (som titlene avslører) ganske nede på jorda.

PJ Harvey har gjennomgått en kraftig personlig prosess siden «To Bring You My Love» kom ut i 1995, og som den ekte kunstnersjel hun er, kommer alt som skjer i livet hennes tydelig fram i det hun gjør.

«Is This Desire?» spør hun denne gangen.

Ja, det tror vi, Polly Jean.

FRA RASERI TIL BEGJÆR:</B> Det er mer lidenskap og mindre raseri fra PJ Harvey, denne gangen. Det kler hun godt.