CD: Poor Rich Ones

Poor Rich Ones er en juvel i norsk rock. Men problemet med edelsteiner er at glansen avhenger av lys og refleksjon.

På bergensbandets nye cd klarer de ikke å få innholdet til å funkle like godt.

Sangene er rolige og avstemte, nesten for disiplinerte. Melodiene er vakre, men oppleves for monotone og uten tilstrekkelig variasjon til å skape nok spenning.

Poor Rich Ones viser at de både er geniale, jamfør «From the Makers of Ozium» (1997), og langt mer ordinære, som på fjorårets ep, «Besteborgere». Sånn sett ligger «Happy Happy Happy» midt imellom.

Albumet inneholder mye fint, og det er mulig at mine forventninger er for store. Bandet har tidligere tjuvlånt med stil av Radiohead og R.E.M.

Bortsett fra at sangeren Willy Marhaug høres ut som Michael Stipe, er slektskapet blitt mindre tydelig. Låtenes myke detaljer og de mange lett kamuflerte lydfragmentene gir plata et løft.

Likevel: «Happy Happy Happy» er en meget sterk 4-er, som anbefales.