CD: Sevens

Garth Brooks har vært lokomotivet i 90-tallets rootsbølge, i den forstand at han som USAs mestselgende artist i historien har rettet fokus mot countrymusikken og dens rolle i amerikansk musikkindustri.

Men det er i skyggen av Brooks' suksess at de interessante tingene har skjedd. Nærmest som en motvekt til hans hatteromantikk har spennende grupper skapt uttrykk som har både inntrengende råskap og hardkokt glød, i pakt med de ekte tradisjonene i amerikansk grasrotmusikk. Brooks er på sin side en profesjonell artist som tilsynelatende gjør alt riktig. Synger riktig, arrangerer riktig, har et repertoar som spenner fra blues til ballade. Her fins ikke en falsk eller en skeiv tone. På den måten blir det hele også overflatisk og glatt underholdende.

Følelsesutladningene blir merkbart påtatte; enten de uttrykker patetisk sorg eller jublende livsglede. Det hele blir så beregnet at alle tilløp til spontanitet, overraskelse og personlig risiko forsvinner totalt. Det betyr ikke at Garth Brooks-fans blir snytt for det de åpenbart elsker ved fyren. Snarere tvert imot.

Fredrik Wandrup