CD: Simple Minds

Nytt plateselskap, ny megakampanje. Gjenforening av gamle bandmedlemmer og gjenerobring av gammel sound. Jo da, Simple Minds har definitivt noe på gang.

De var en av 80-tallets supergrupper, solgte millioner av album og toppet den britisk hitlista hele fem ganger. Men det er lenge siden. Da Jim Kerr besøkte Oslo for å promotere «Nhapolis» i januar, var interessen minimal i forhold. Så har da også skottene utsatt sitt publikum for mye dritt de siste årene.

Bedrer seg

Derfor er det gledelig å høre at de er i ferd med å finne formen. Om de noen gang vil klare å hente seg helt inn har vi ingen garanti for, men denne gangen har Kerr & Co i hvert fall startet en prosess som går i riktig retning.

Grunntonen i dette albumet har klare paralleller til gruppas gullalder, selv om det fortsatt er langt igjen til «New Gold

Dream». «Nhapolis» åpner svakt, og selv om den gjenvunne sounden etter hvert setter seg behagelig i ørene, er de første låtene anonyme og ubetydelige. Men albumet bedrer seg kraftig. Og på de siste låtene våger Simple å dra sine egne grep langt nok til at det begynner å bli interessant.

Tegn til liv

Aller best ut kommer «Killing Andy Warhol», en utpreget Simple Minds-låt, som ufattelig nok må vike singelplassen for den langt veikere «Glitterball». Uansett, bassist Erik Forbes og trommis Mel Gaynor er tilbake på laget igjen, og Simple Minds har lagt harry-rocken på hylla til fordel for mer drømmende britisk indie. Om de ikke kommer helt i havn på dette første gjenopplivingsforsøket, er det i hvert fall tegn til liv i den skotske leiren.

<B>PÅ VEI TILBAKE:</B> 80-tallet er definitivt på vei tilbake, og Simple Minds følger hakk i hæl, om enn noe famlende.