CD: Sting

Sting er en liten mester i å skape små melodikroker som huker seg fast i lytterens fritthengende sjelstråder, og disse er også å finne på hans nye plate «Mercury Falling».

Dessverre er ikke helheten mellom krokene så overbevisende som den burde vært fra en artist av Stings format. Komposisjonsmessig sett er ideene inne, om ikke originale, så i hvert fall stilsikre. Problemet ligger i arrangementene.

«Mercury Falling» minner mest av alt om et famlende og spredt kompromissprodukt. Helstøpte kvalitetslåter finnes, men det gjør også en semihitlåt à la Nashville og en gudsjammerlig taffelvandring langs franske fraser («La Belle Dame Sans Regret»).

Mest av alt er «Mercury Falling» en sirkelgang i de samme soullekende slepejazzsporene som Sting har tråkket gjennom de siste åra. Den byr ikke på noe nytt, den blir aldri helt spennende, og den er for eksperimenterende ambisiøs til å spille på de helt kommersielle strengene.