CD: Stuntbike

Flekkefjord-bandet Stuntbikes debut vekker berettiget oppmerksomhet. Trioen byr på bittersøt og skranglete rockmelankoli.

Gitarpop-trioen med Truls Haugland i spissen har tidligere gitt ut to vinylsingler, ved siden av deltakelse på et par samleplater. Nå album-debuterer sørlendingene på den lille Oslo-labelen Smalltown Supersound.

Stuntbike har funnet sin plass innenfor en populær indierocksjanger, der vi blant andre finner Ash og Sebadoh. Jeg hører også en link til Nirvana, eller kanskje riktigere til Nirvana-trommis Dave Grohls Foo Fighters-band. Stuntbike er minimalistiske og har noe av den naive sårheten og støyen til Sonic Youth.

Med så mange sammelikninger snakker vi definitivt ikke nybrottsarbeid. Men jeg kan likevel ikke for å bli blendet av denne trioen. Åpningslåta er så sår og så fengende på samme tid, at den snarest bør befinne seg på Petres a-liste.

Stuntbike har en friskhet som bunner i et sultent bands genuine ønske om suksess. De bittersøte pillene smaker veldig godt, men kanskje litt for likt. Noe mer variasjon kunne jeg ha ønsket meg, men siden dette er mer enn en lovende debut, strekker jeg meg langt og lander på 5'ern.

Liar

Smile