CD: Sven-Ingvars

Svensktoppmusikk på begge sider av kjølen lider av en uhelbredelig blodsykdom - trodde jeg inntil jeg hørte veteranen Sven-Ingvars' nye plate «Nio liv».

Dansemusikk, norsktopper og svensktoppar er skjellsord for mange som ikke har den musikalske legningen. Med rette, fordi sjangeren har vist utrolig liten evne til fornying.

Helt overraskende kommer en av veteranene innenfor nordisk dansemusikk og snur opp ned på ikke bare mine forestillinger, men på hele sjangeren.

Fornyelsen skyldes i hovedsak låtskriverne. Sven-Ingars fortsetter samarbeidet med bla Per Gessle, Peter LeMarc, Plura Jonsson, Niklas Strömstedt og Nisse Hellberg (Wilmer X), som de også samarbeidet med på «Lika ung som då» (1996). Her er de samme låtskriverne tilbake, ytterligere forsterket med Py Bäckman og Dan Hylander.

En annen viktig årsak til metamorfosen er produsenten Lasse Lindbom, som har gitt bandet et friskt og tøft sound. Her blir den folkelige slager-sjangeren vitalisert med rock, 50-talls doo-wop og country på anstendig vis.

Det virker som om bla Travelling Wilburys har vært musikalsk forbilde. Men selv om de strekker seg mot amerikansk tradisjonrock, skinner svensktoppen likevel gjennom.

Bandet spiller med tøff twang i gitarene og riktig lyd i produksjonen. Og det beste: de forferdelige sax-støtene og -soliene som kjennetegner norsk-/svensktoppar er borte.

Alle låtene på «Nio liv» er ikke like bra, men innenfor sjangeren er den ganske unik. Men vil det tradisjonelle dansemusikkmiljøet ha det?