CD: The Afghan Whigs

Elleve år og seks plater inn i karrieren kommer grønsj-generasjonens glemte sønner, Cincinnati-bandet Afghan Whigs, med det reneste overskuddshorn av et album. Vær velkommen til platehøstens mest sexy rockeskive.

Om Afghan Whigs aldri har vært noe ekte grønsj-band, så er det epoken som dominerte amerikansk populærkultur totalt gjennom hele første halvdel av 90-tallet, bandet knyttes til. Historien deres er så politisk Seattle-korrekt som det går an; de fikk kontrakt med den toneangivende SubPop-labelen på slutten av 80-tallet, ble seinere snappet opp av en av storselskapene før bandsjef Greg Dulli i sann Kurt Cobain-stil forsvant inn i en tilstand fylt av depresjoner, konstante magesmerter og heroinbruk.

Nå har Dulli dukket opp av det mørket som preget «Black Love» (1996) og «Gentlemen» (1993). Og hvilken sulten, inspirert og livskåt mann vi møter på «1965»! Dulli er lei av tungsinn og vonde år. Nå vil han feire og nyte i brede lag.

Med blåsere og kordamer understrekes Dullis livslyst og hans ønske om å være en ekte entertainer. Riktignok en entertainer med et diabolsk glimt i øyet. «You can fuck my body, baby/but please, don't fuck my mind,» synger han i «Neglected». Greg Dulli er som en liten kåt djevel i forkledning; han inviterer deg inn på piker, vin og sang, men innen kvelden er omme har han like fullt viklet deg inn i historier som involverer dårlig dop og kjipe damer.

Legg til at «1965» er både tilgjengelig, stemningsmettet og usedvanlig låtsterk, og du har med ett ei skive det blir vanskelig å komme utenom denne høsten.