Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

CD: The Pretty Things

Hvem kunne tro at de britiske rhythm'n'blues-rockerne i The Pretty Things ville låte så rått og vitalt på sin første studioplate på nesten 20 år?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Like lenge har det tatt dem å gjøre ferdig «Rage Before Beauty». Gruppa, igjen anført av vokalist Phil May og Dick Taylor (Stones' første bassist), høres ut som en råere utgave av sine samtidige Rolling Stones og Pink Floyd, og en mild variant av pønkerne de har inspirert: trofast mot sin sound, men ikke upåvirket av det som har skjedd siden starten i 1963. May er hovedleverandør av låter. Han topper med kjærlighetsballaden «Love Keeps Hanging On», som blir ekstra sår og trist av David Gilmours gitarsolo og koristene i The Bach Chorale. Things sper på med hippielåta «Eve Of Destruction», «Mony Mony» og Stones' «Play With Fire» på en comebackplate som langt på vei holder vann.