CD: Turboneger

Turboneger er et helt uvirkelig hårete rock'n'roll-band. Og på mange måter også helt uvirkelig bra.

For det skal ikke gå an å lage så gammaldags og passé rockemusikk på en slik frisk og overlegen måte i 1998.

Jeg sier det igjen: Det skal ikke være mulig! For her snakker vi om et band som helt og holdent dyrker erketradisjonell 70-tallsrock med Alice Cooper, Iggy Pop, Stones og Slade som de ledende inspirasjonskildene. De formelig svømmer i klisjeer, men låter likevel som de har funnet opp rocken på ny. Med hysteriske, vulgærmorsomme tekster, et endeløst energisk driv, og en bunke feite og fengende rock'n'roll-låter jeg ikke har hørt makan til på år, er dette ei skive som lyser opp i platesamlingen til enhver guttunge med respekt for sin egen luftgitar.

Tradisjonell øsete rock'n'roll høres sliten ut i ni av ti tilfeller nå for tida. Du har unntak som Hellacopters og Backyard Babies, men ingen er i nærheten av Turbonegers evner, glød og barskhet. Når bandet i tillegg makter å legge inn en god del finesse og arrangementsmessige lekkerbiskener i all den hårete urrocken, ja, da kan vi ikke si stort mer enn «Don't Say Motherfucker, Motherfucker».