Uncle Tupelo ga i 1990 støtet til en ny musikalsk sjanger som fikk samme navn som debutplata, «No Depression». Da bandet delte seg i to, gikk Jeff Tweedy og Jay Farrar i hver sin retning og dannet Wilco og Son Volt.

Motstrebende fikk de påklistret merkelappen alternativ country, men å plassere Wilco i en musikalsk bås i dag er bortimot umulig. Og hvorfor i all verden må man gjøre det?

Rølp med mening

På sin tredje cd med eget materiale, går den amerikanske gruppa nemlig et langt skritt videre og skaper nærmest en sjanger helt for seg selv. Plata er et deilig sammensurium av alt fra ukompliserte ballader og poplåter med fine harmonier og åpenbare Beatles-referanser (her aner vi konturene av «Strawberry Fields Forever» og «Sgt. Pepper» i det fjerne) til rariteter og særheter, akustiske gitarer og overstyrte el-gitarer, laidback piano og moog og synthesizere. Rølp med mening og substans er den mest dekkende karakteristikken jeg kan komme på.

Plata åpner med den catchy poplåten «I Can't Stand It», mens spor som «She's a Jar», «We're Just Friends» og «How to Fight Loneliness» er det nærmeste vi kommer det gamle uttrykket til Wilco. Her kommer også Tweedys sarte vokal virkelig til sin rett, og i «She's a Jar» serverer han dessuten det mest følsomme munnspill jeg har hørt på lenge. En killer! Den også!