Marsalis overlater ingen tvil om at Louis Armstrong, Duke Ellington og Miles Davis, «så lenge sistnevnte spilte jazz», som Marsalis har yndet å ordlegge seg, har vært lederstjernene både for han og tilhengerne. Davis mente at Marsalis sin måte å tenke på var noe erketøv og ville ikke ha noe med den konservative oppkomlingen å gjøre. Marsalis har likevel vært standhaftig og stått beinhardt på hva han mener er den ekte jazzen og aldri veket en tomme fra den. Nok en gang beviser han det gjennom «The Midnight Blues« der han tar for seg 11 kjente standardlåter, i tillegg til sin egen tittel-komposisjon.
Med seg har han en utsøkt trio bestående av Lewis Nash på trommer, vår egen Ditlef Eckhoffs drømmepianist Eric Reed samt bassisten Reginald Veal. I tillegg blir Marsalis & Co. akkompagnert av et voksent strykeorkester dirigert og arrangert av Robert Freedman.
Marsalis' kvaliteter som trompeter ligger på et ekstraordinært nivå og i tillegg elsker han å spille dette stoffet og gjør det med den største innlevelse og følelse - ett av mange gode eksempler er en av låtene Radka Toneff gjorde udødelig.
Hvis den amerikanske låtskatten frister, kan dette stoffet neppe tolkes så mye bedre enn dette. Når det er sagt så står ikke overraskelsene akkurat i kø, men bedre balladespill presenteres likevel ikke på bygdene i dag.
