Celine Wormdal (1930-2019)

Celine - en skarpskodd kvinne på post i Dagbladets redaksjon

Hun preget avisa den gangen alle måtte kunne alt.

EN MERKEDAG: Bildet er tatt i 1973, den dagen Arve Solstad ble sjefredaktør. Les artikkelen, så får du vite hvem som er på bildet. Foto: Tor Gulliksrud
EN MERKEDAG: Bildet er tatt i 1973, den dagen Arve Solstad ble sjefredaktør. Les artikkelen, så får du vite hvem som er på bildet. Foto: Tor GulliksrudVis mer
Kommentar

CELINE WORMDAL VAR en tøff dame. I hvert fall utenpå. Det måtte man være for å overleve i Dagbladets redaksjon den gangen hun begynte i avisa. I likhet med de fleste av oss jobbet hun seg inn i redaksjonen via småjobber, kanskje på sentralbordet, eller forværelset. Fra 1953 var hun i hvert fall ansatt. Som journalist i Dagbladet den gangen måtte man kunne alt. Rykke ut når nyhetene kalte, eller reflektere når man skulle kommentere. Celine hadde de viktigste kvalifikasjonene som krevdes den gangen; hun kunne skrive en petit og hun kunne lage et portrett sammen med avisas håndtegner, Gösta Hammarlund.

ELLERS SKREV HUN mest om kultur, fra teater til vevkunst. Hun var datter av den kjente maleren og kunsthandleren Walther Halvorsen. Hvis du studerer bildet ovenfor, får du et inntrykk av Dagbladets redaksjon den gangen. Veteraner og unge jyplinger jobbet side om side. Den samlede redaksjonen var ikke større enn at alle møttes på samme rom hver formiddag og diskuterte morgendagens avis. Avdelingene var små, og alt ble drøftet i plenum, fra fotball til forbrytelser. På bildet ser du fra venstre: Simen Skjønsberg, Mentz Tor Amundsen, Reidar Anthonsen, Ruth «Ruby» Bjørneboe (røykeforbudet var langt unna), Arne Foss, Jørgen Juve, Arve Solstad, Arne Skouen, Halvor Elvik, Aud Thagaard, Einar Hanseid, Celine Wormdal, Bernhard Rostad og Gudleiv Forr. Der er hun, en del av Dagbladets faste garde i en storhetstid.

TØFF, SOM SAGT. Alltid med en spiss replikk, preget av den mørke humoren som blir omgangstonen i en nyhetsredaksjon der alle livets nyanser virvler rundt som et lykkehjul døgnet rundt. Jeg blar tilfeldig i arkivet på jakt etter Celines karriere og stanser ved en tilfeldig førsteside. På toppen under logoen: «Dobbeltmord på norsk båt i Japan. Maskinsjefen og lugartjeneren STUKKET ned. Sinnsforvirret maskinist gikk amok.» Slik var titlene den gangen, tredelte oppsummeringer av sakene. Og rett under denne makabre nyheten fra Østen, fortsatt på førstesiden: «Kantede møbler det nye skrik. Møbelhandlere fra nær og fjern til messen i Stavanger. Målet er å fordoble eksporten på 2-3 år.» Signert vår utsendte medarbeider Celine Wormdal, Stavanger i dag.

CELINE VAR en av de modige kvinnene som kom til å prege og utvikle Dagbladet i åra etter krigen. Det var ikke lett. Sjefredaktør Einar Skavlan nektet henne å ta fri en lørdag. Hun skulle gifte seg. Bryllupet måtte skyves på. Men journalist ville hun bli. Og avisa var faktisk stolt av sine kvinner. 9. januar 1963 finner jeg en egenannonse, midt mellom reklame for «hygieniske artikler», kontaktannonser og reklame for sigaretter (Plaza) og pelskåper. «Den moderne kvinne bestemmer selv hva hun skal lese. Den våkne kvinne leser Dagbladet. Avisen med de store debattene, medarbeiderne og faste bidragsytere som»…og dermed kommer en liste på 18 kvinner, alt frra motspaltister til jazzanmeldere. Sist i alfabetet; Celine Wormdal.

JEG SAVNER HENNE. Jeg savner de mange åra på slutten av hennes Dagbladet-tid da hun var redaksjonssekretær på kulturavdelingen, alltid med en replikk og et smalt smil, mens hun røykte sigaretter med munnstykke. Der satt hun og kappet i sakene med hard hånd. «At disse anmelderne aldri kan passe lengden,» stønnet hun. «Du får kappe bakfra,» sa jeg. «Ånei,» svarte hun. «Disse her kapper jeg forfra.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.