Celine Dion

Bra til å være Celine Dion.

CD: Mest skremmende: omslaget, der Celine Dion – i et forsøksvis selvutslettende airbrush-eksperiment – ser ut som en anorektisk utstillingsdokke i en ellevill hårextensionreklame. Mest irriterende: at hun, som alltid, smører sin særpregede vrenging av stemmen overalt, slik at ellers, til luksuriøs kommerspop å være, spiselige låter og produksjoner radbrekkes på de mest uventede steder. Hearts klassiske kraftballade «Alone», for eksempel, spenner fra ganske fin til direkte hårreisende. Mest overraskende: at hele pakka, selv om den glitrer i overkant av dollars og fokusgrupper, gjennomgående trår godt innenfor det spiselige, her er til og med – utvilsomt uventet – en relativt akseptabel soul/blues-hybrid («That’s Just The Woman In Me») på tampen av et album som, og dette er ment som et konkluderende kompliment, bør motvirke rekruttering av flere fiender.