Chávez som læremester

Det var flere silikonpupper enn sosialister i Venezuela da Hugo Chávez tok over i 1998. Hva kan de rødgrønne lære av hans valgstrategi?

UNNGIKK SLITASJE: - Når de rødgrønne nå starter kampen for fire nye år, kan det være interessant å ta et blikk på politikeren som gjennomførte det mest spektakulære bruddet med den politiske naturloven: Venezuelas nylig avdøde president, Hugo Chávez, skriver kronikkforfatter Eirik Vold, som denne uken kom med boka «Hugo Chávez. Revansjen» på Manifest forlag. Foto: Reuters / NTB Scanpix
UNNGIKK SLITASJE: - Når de rødgrønne nå starter kampen for fire nye år, kan det være interessant å ta et blikk på politikeren som gjennomførte det mest spektakulære bruddet med den politiske naturloven: Venezuelas nylig avdøde president, Hugo Chávez, skriver kronikkforfatter Eirik Vold, som denne uken kom med boka «Hugo Chávez. Revansjen» på Manifest forlag. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Årets norske valgkamp er allerede i gang og mye tyder på at det kan bli en politisk thriller av de sjeldne. De rødgrønne har lenge ligget langt etter på målingene, men har de siste månedene begynt å knappe inn forspranget. Politisk står det også mer på spill enn på lenge. Meningsmålinger viser at folk flest vil ha velferd framfor skattelettelse. Et nyliberalt EU er i dyp krise og et solid flertall, blant folket, er mot EU blant folket. Dessuten er norske storbyer fulle av svenske ungdommer, som ikke får jobb i det høyrestyrte Sverige. Alt burde egentlig ligge til rette for fire nye år med Jens. Når meningsmålingene likevel viser blått flertall, er det fordi de rødgrønnes største trussel verken heter Erna eller Siv, men regjeringsslitasje. Valgforsker Frank Aarebrot formulerte det best: Etter noen år ved makten, får en regjering skylda. Selv for dårlig vær. Det som i valgkampen, i 2005, var nyskapende prosjekter og friske løfter, entusiastisk videreformidlet av media, er i dag tyngende valgløfter som mediene går etter i sømmene.

Når de rødgrønne nå starter kampen for fire nye år, kan det være interessant å ta et blikk på politikeren som gjennomførte det mest spektakulære bruddet med denne politiske naturloven: Venezuelas nylig avdøde president, Hugo Chávez. Selvfølgelig er den politiske dynamikken i Venezuela og Latin-Amerika annerledes enn den norske. Chávez´ suksessoppskrift er ingen vidundermedisin som kan overføres til Norge. Men latinamerikansk politikk har til felles med den europeiske at det, først og fremst, handler om høyre og venstre, og ikke religiøse eller etniske skillelinjer. Med 17 valgseire på 14 år, og bare ett tap, utviste Chávez et enormt valgstrategisk talent. Det har selv hans argeste motstandere på høyresiden, i Venezuela, etter hvert erkjent og åpent forsøkt å kopiere. Her er noen elementer fra Chávez´ politiske virke, som tross store ideologiske og styringsmessige forskjeller fra norsk politikk, bør være av interesse for de som ønsker å gjøre rødgrønn politikk til stemmesanker, foran høstens norske valg:

Tro på egne idéer: Da Chávez kom til makten i 1998, var sosialisme fortsatt et tabuord i Venezuela. Folk var lei av høyrepolitikk, designet av Det internasjonale pengefondet (IMF). De var også lei av levekårsforskjeller som steg mot nivået til Sør-Afrika, under apartheid. Kulturelt og ideologisk sto venezuelanerne fortsatt milevis til høyre for den jevne nordmann. Individualismen, det høye konsumet og det ekstreme skjønnhetsfokuset, som preget Venezuela, er egentlig et dårlig utgangspunkt for venstreideologi. Det var flere silikonpupper enn sosialister, i Venezuela, da Chávez tok over i 1998.

I boka mi, «Hugo Chávez. Revansjen», beskriver jeg hvordan Chávez likevel omgjorde sosialisme fra tabuord til et positivt merkevare og stemmesanker. Et hovedelement er forståelsen av politikk som et todelt arbeid. På den ene siden handler den om å tilpasse seg folkemeningen. Det betyr som regel å la det ideologiske elementet skyves litt i bakgrunnen, til fordel for det jordnære. På den andre siden er politikk det motsatte, å forandre folkemeningen. Politiske rådgivere og valgkampstrateger fokuserer nesten alltid ensidig på tilpasning, og glemmer helt at velgere på sikt går lei av det de oppfatter som politisk vingling og manglende ryggrad. Der Chávez omformet folkemeningen og kunne foreslå stadig mer dyptgående reformer, som tidligere ville blitt sett på som altfor radikale, blir de rødgrønnes politiske handlingsrom innskrenket når de lar høyresiden være alene om å drive ideologisk fotarbeid. Dermed har vi fått en situasjon der synspunkter og tiltak, som i går ble sett på som «traust sosialdemokrati», i dag omtales som «venstreradikalt» og «kontroversielt».

Konflikter kan være sunne: Chávez ledet ingen revolusjon i tradisjonell forstand, men en dyptgående reformprosess. Denne hadde mange fellestrekk med det den norske arbeiderbevegelsen har kjempet gjennom. Han søkte ikke konflikt for konfliktens skyld, og drev med mye pragmatisk hestehandel. Chávez visste at synlig konflikt enkelte ganger også kan være gunstig. Har man en ideologi som bygger på at det finnes interessemotsetninger, mellom den økonomiske eliten og resten av folket, kan det være lurt å la denne interessemotsetningen komme til overflaten innimellom. Det gir bekreftelse på at den eksisterer i praksis og ikke bare i den politiske teorien. En populær omfordelingsreform som får den økonomiske eliten til å skrike er en vekker, som forteller folk at de ikke er tjent med at de rikeste i landet dominerer politikken.Siden begynnelsen av den kalde krigen har høyresiden hatt en behagelig, ideologisk motpol. Nemlig østblokk-sosialismens ettpartistater. Med jernteppet som bakteppe har det vært lett for høyresiden å konstruere en mektig dikotomi. En der markedsliberalisme og demokrati er på den ene siden, og sosialisme og diktatur på den andre. I Latin-Amerika er imidlertid bildet motsatt. Der har ultrakonservative eliter opprettholdt sine privilegier, ved å undergrave og avsette demokratiske regjeringer som har forsøkt å reformere de latinamerikanske forskjellssamfunnene.

Man kan mene hva man vil om Chávez´ omstridte lederstil. Men han brøt med en historisk forbannelse, da han i 2002 ble den første valgte venstrepresidenten som slo tilbake et USA-støttet militærkupp. Det etter først å ha blitt bortført i 48 timer. Da leder for Latin-Amerikas FN-organ ECLA, Alicia Barcenas, uttalte at Chávez har forandret hele Latin-Amerikas ansikt, til det bedre, var det fordi venstredreiningen han har stått i spissen for har gitt en historisk reduksjon av fattigdom og ulikhet. Ikke bare i Venezuela, men også over hele regionen. Det er tydelig at demokratiske venstreregjeringer, som reduserer fattigdom, skremmer den norske høyresiden. Den ellers seriøse Kristin Clemet sammenliknet Chávez med Hitler. Civita har presentert høyreradikale militærkuppfolk fra Latin-Amerika som «voices of freedom», på Oslo Freedom Forum. Det sier det meste om hvor ukomfortable høyreideologene er med denne latinamerikanske våren. En vår som viser at sosial utjevning slett ikke står i motsetning til demokrati og menneskerettigheter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.