Champagnepolitikk

Franske politikere elsker å feire nyttår. Da inviteres forskjellige samfunnskategorier til tale, champagne og napoleonskake.

PARIS (Dagbladet): I går var det pressens tur, hos statsminister Jean-Pierre Raffarin. Flere hundre journalister sto i kø for å komme inn i Hôtel Matignon, statsministerens vakre residens. Republikken vet å ta vare på sine tjenere.

Den stakkars

mannen, nær bunn-nivået i meningsmålingene, ville skryte litt av seg selv. Det er det de gjør ved disse anledningene. Ikke minst Chirac. For ham er disse seremoniene for øvrig en maraton, med de mange som vil ønske godt nytt år.

Regien

er alltid den samme. Først kommer gjestene, og etter litt protokollær venting dukker verten opp. Han holder da en tale, trekker konklusjoner for året som gikk, og staker ut kursen videre. Så går startskuddet for buffeen, som bugner av østers, gåselever, røkelaks (norsk?) og andre godiser. Pluss, til slutt, den kongelige napoleonskakeliknende «galetten». Én finner mandelen og vinner krona og halve republikken. Champagnen flyter. Og under dette gildet går verten rundt blant gjestene, trykker hender eller sier et interessant ord. De mest uventede situasjoner kan dukke opp. Slik befant jeg meg i 1995 plutselig på tomannshånd med Chirac. Han smilte, men avfeide glatt mitt spørsmål om atomprøvesprengningene. Det får være grenser for hva som skal tas opp ved slike festlige anledninger.

Men champagnepolitikken

er seriøs. I går var det Raffarins tur. Han forsøkte så godt han kunne å vise til positive resultater for 2003, men det lyktes ikke helt, særlig med stigende arbeidsledighet, lav økonomisk vekst og et dundrende budsjettunderskudd. Det går faktisk så ille at han er fullstendig klar over at han har et sverd hengende over sitt bøyde hode, og at han bare sitter på Chiracs nåde, kanskje til etter regionvalget i mars.

Men Chirac holder - inntil videre - sin hånd over Raffarin. Han bare skyver ham litt til side. I sine nyttårstaler har Chirac overtatt så mye av Raffarins rolle at avisa Libération skrev at han er gått inn i regjeringen. Nå kan Chirac ta et glass champagne og lene seg tilbake på en diplomatisk suksess. På utearenaen er han en av nestorene, på fornavn med de fleste av verdens statssjefer. Innenrikspolitikken gjenstår. Der har han mye å gjøre. Først kommer regionvalget, med Le Pen i anmarsj, den første landsomfattende indikasjonen på Frankrikes politiske landskap i dag. Så er det et helt sosialt program å spikre ut, og ikke minst en arbeidsledighet å temme.

Chirac

er den fødte leder. Han tar over for en svak Raffarin, som ikke har autoritet nok. Raffarin visste på sin side fra den dagen han ble utnevnt, at det ville bli i Chiracs skygge.

I går var han om mulig enda mer lutrygget, med poser under øynene av trøtthet. Han følte neppe noen grunn til å heve champagneglasset, noe han heller ikke gjorde.