UNGE DICKENS For første gang er Charles Dickens' debutverk utgitt på norsk. Her er forfatteren portrettert av Samuel Laurence i 1837. Foto: Toby Melville / Reuters / NTB Scanpix.
UNGE DICKENS For første gang er Charles Dickens' debutverk utgitt på norsk. Her er forfatteren portrettert av Samuel Laurence i 1837. Foto: Toby Melville / Reuters / NTB Scanpix.Vis mer

Charles Dickens var «bedre» før

Norsk praktutgave av den britiske mesterens første tekster.

ANMELDELSE: Runar Løvlie heter en Charles Dickens-entusiast fra Kristiansand. Han har utgitt den britiske dikterens første bok, «Sketches by Boz» i norsk språkdrakt, under tittelen «Skisser fra London».

Oversettelsen har Løvlie stått for selv, og boka er utgitt i to utgaver, en luksusutgave med gullsnitt og en vanlig utgave, som heller ikke er ussel i utstyret.

Oversatt før
Denne boka ble utgitt i tre forskjellige bind i 1836/1837, samtidig med at Dickens påbegynte den første av sine store romaner, «Pickwick-klubben». Løvlie skriver på forsiden av omslaget til «Skisser fra London» at dette er første norske utgave. Dette er bare delvis riktig. Et utvalg av tekstene ble oversatt av dansken L. Molkte (1805—1872) og utgitt under tittelen «Skidser» i København/Kristiania, seinest i 1919, og hver av tekstene er komplette.

Men Løvlie har rett i at dette er første gang Dickens debutverk er utgitt i sin helhet på norsk. Den luksusutgaven Dagbladet har fått tilsendt er også behørig forsynt med forord, faksimiler fra førsteutgaven på engelsk, et stort antall illustrasjoner og annet «ekstramateriale».
Tørt og stivt
Dickens var allerede på vei til sitt mesterskap i disse journalistiske prosastykkene, som er fulle av filmatiske detaljer og skarpe observasjoner. Løvlies oversettelse er samvittighetsfull og lesbar, men oppleves som litt tørr og omstendelig. Enkelte ganger kan faktisk en eldre oversettelse ha en gammeldags sjarm, som er vanskeligere å framkalle med et moderne språk og vokabular. Bare for å ta et tilfeldig eksempel. De første linjene i kapitlet «Londons gater — kveld», lyder hos Løvlie slik:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Londons gater, for å bli sett på høyden av sin storhet, må ses en mørk, trist kveld, en kveld fylt av røyk og os, med fuktighet som forsiktig faller ned over brulegningen og gjør den glatt som om det var et oljelag på den, men samtidig uten at den blir renset for urenheter; og den tunge tåken, den som henger ved ethvert objekt, den som får gasslampene til å lyse mer strålende, og som gjør at de skinnende opplyste butikkene skinner enda mer, på grunn av kontrasten som mørket rundt dem gir.»
Mer feeling
Løvlie har anstrengt seg for å oppfylle Dickens' intensjoner og oversetter setningen i all sin snirklete lengde. Det gjør også dansken L. Molkte. Hos ham lyder det slik:

«Men for at Londons Gader kan ses i deres hele Herlighed, maa de tages i Øjesyn paa en mørk, kedsommelig, skummel Vinteraften, naar der netop falder saa megen Væde, at den kan gøre Fortovet fedtet uden at rense det for nogen af dets Urenligheder, og naar den tunge, dorske Taage, der hviler over alt, gør, at Gaslygterne ser klarere og de stærkt oplyste Butiker endnu mer glimrende ud i Modsætning til det Mørke, der omgiver dem.»

Døm selv, for denne leseren er det som om Molkte tryller fram en annen stemning og tid, ikke bare gjennom det synet som framkalles, men takket være flyten i språket. Molkte har mer feeling, for å si det på den måten.

Charles Dickens var «bedre» før