Charlie surfer igjen

Ikke siden stimen av Vietnam-filmer på 80-tallet har krigsfilmer vært så populære - eller så dominerende i filmlandskapet, skriver Asle Toje.

HVIS KUNST imiterer livet, sier krigsfilmene kanskje noe om synet på krig? Den siste hylleraden med amerikanske krigsfilmer byr på et selvsikkert USA. Begrensede kriger behandles som en nødvendig og rimelig pris å betale for plassen som verdens ledende nasjon - og at krig ikke bare kan være formålstjenlig, men også bent frem oppbyggelig.

Ikke siden stimen av Vietnam-filmer på 80-tallet har krigsfilmer vært så populære - eller så dominerende i filmlandskapet. Og ikke siden krigserotiske filmer som «Rambo» og «Top Gun» tapetserte gutte- og pikerom verden over, har det amerikanske lederskapet hatt så god grunn til å applaudere Hollywood. Filmer som «Black Hawk Down», «Det absolutte mareritt» og «We Were Soldiers» har langt på vei oppnådd samme status som offisiell kunst som Rambo hadde under Reagan-epoken. Folkene bak «Det absolutte mareritt» - som handler om terrorister med masseødeleggelsesvåpen - skrøt under lanseringen av å ha mottatt «enorm» hjelp og støtte fra CIA og Pentagon. «We Were Soldiers», som handler om amerikanernes første store slag i Vietnamkrigen i 1965, fikk forhåndsvisning for president Bush i Det hvite hus.

MEN DETTE blir pølser i slaktetiden i forhold til «Black Hawk Down». Filmen kan skilte med å være den første film der amerikanske soldater har blitt utplassert i en fremmed stat, Marokko, i ens ærend for å lage film. En av visepresident Cheneys første offisielle opptredener etter 11. september var da han gikk arm i arm med forsvarsminister Rumsfeld til premieren. Også de militære var fornøyde med resultatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen, som handler om en operasjon som gikk fryktelig galt under den humanitære intervensjonen i Somalia i 1993, ble distribuert med utstyrsleveransene til amerikanske militærbaser.

Mens amerikansk fjernsyn møter stadig mer konkurranse, er den amerikanske filmindustrien det kanskje viktigste elementet i USAs kulturelle hegemoni. I Hollywood finnes en egen oppmann som koordinerer Hollywoods arbeid for å støtte Bush-administrasjonens krig mot terror. Jack Valenti utdypet i et intervju med New Perspectives Quarterly sitt syn på krig som politisk virkemiddel: «Vi vet en ting om kulturen til en del av de folka vi dealer med. De forstår bare ett språk: makt. [...] Hvis du ikke er villig til å hevne angrep på dine egne, er du ikke verdt noen verdens ting.» Om responsen i Hollywood sier han: «Vi står alle samlet om dette prosjektet. Warren Beatty, Bob Zemeckis, Steven Spielberg, Arnold Schwarzenegger - alle spør om hva de kan bidra med.» (Oversettelse v. forf.)

DET KAN MED andre ord virke som det «militær-industrielle kompleks», som president Eisenhower advarte mot i 1961, har fått selskap av en stadig tydeligere allianse, et «militær-underholdnings-kompleks». For å kunne beskrive dette fenomenet kan det være på tide at man rehabiliterer ordet «propaganda» og tillater det ut i aktiv, verdinøytral språkbruk igjen.

Så hva er det ved disse nye krigsfilmene som fyller kinosaler og utløser fornøyd ros fra makthaverne? For det første er de forskjellige fra forrige bolk av krigsfilmer. 1980-tallets krigsfilmer kan trygt ses på som nasjonal selvterapi etter nederlaget i Vietnamkrigen. Filmer som «Platoon», «Full Metal Jacket» og «Born on the 4. of July» handler oftere enn ikke om dop og psykopatiske offiserer. Soldatene tar stort sett livet av kvinner og barn - eller hverandre. Begge sider er grusomme, ære og heroisme er mangelvare. Også i den første Rambo-filmen, «First Blood», fremstilles helten som et offer av krigen og av systemet som startet den.

I BÅDE «Black Hawk Down» og i «We Were Soldiers» fortelles historien om hvor tappert de amerikanske soldatene kjempet før de ble dolket i ryggen av politikere som vegret seg for å slåss for å vinne. Allikevel er ikke soldatene fremstilt som ofre. Filmene er trygt plantet i 2. verdenskrigstradisjonen av krigsfilmer med «skuldrene tilbake og brystet ut-patriotisme» - litt pliktfølelse, mye kameratskap, litt romanse og mye tårer. I ny amerikansk krigsfilm er systemet som sender soldater i krig, skjøvet i bakgrunnen. Heltene er noble, og søkelyset rettes mot deres tapperhet og offervilje. Selv om amerikansk overlegenhet understrekes, går man bort fra å umenneskeliggjøre motstanderen. Fiendene fremstilles som tøffe og streite, omtrent slik man fremstiller motstanderne i en viktig fotballkamp. De amerikanske heltene er multietniske, og filmene er gjennomgående proamerikanske uten å være anti-noen-andre. Et utslag av dette er for eksempel at terroristene fra filmen «Det absolutte mareritt» ikke lenger er arabere, som i Tom Clancys bok, men i stedet nynazister - som jo de færreste tar på alvor.

DE NYE FILMENE har en mer realistisk, mer selvhevdende tone. Et trekk som er verdt å merke seg, er at amerikanske soldater dør i fleng. Det dør riktig nok mange flere fiender, men amerikanere dør også. Gjerne så blodspruten står i været. Borte er 1980-tallets tema Tragisk død, Dop og Håpløshet - erstattet av Ærefull død, Flagg og Rettferdighet. Under overflaten lurer gammelt tankegods om at det er i krig en mann viser hva han er verdt. Og at ingen ting er mer høyverdig enn å dø for sitt land - skulder ved skulder med sine kamerater.

Den anerkjente filmkritikeren Kenneth Turan påpeker i Los Angeles Times at filmene nører opp under en amerikansk følelse av uovervinnelighet. Seier blir sett på som garantert. Eventuelle tap på veien mot seier blir sett på som en grei pris å betale for stillingen som verdens mektigste stat.

Men USA er jo militært uovervinnelig - er det da så ille at de sier det rett ut? Egentlig ikke. Dessverre har glad-patriotismen i kjølvannet av krigen mot terror blitt fulgt av en lummer stemning av intoleranse. Anne Thompson i New York Times viser til at flere krigsfilmer har blitt holdt tilbake av produsentene i frykt for å bli stemplet som «upatriotiske».

DETTE VAR for eksempel tilfelle med Vietnam-filmen «The Quiet American». Før 11. september ble Michael Caine spådd Oscar for sin rolle i den USA-kritiske filmen. I dag er man fornøyd med at filmen i det hele tatt kommer ut på markedet.

De nye amerikanske krigsfilmene er ikke bare en indikasjon på den amerikanske tidsånd, men også på gapet som har åpnet seg mellom USA og et krigsskeptisk Europa. De har utløst en nær kollektiv hoderysting i den europeiske intellektuelle elite. Der Spiegel kaller for eksempel «We Were Soldiers» «plump, klisjéfylt og ufrivillig lattervekkende», mens BBC mener filmen «skummer over av edelhet». Le Monde holdt seg for god til å i det hele tatt anmelde den.

Ikke så å forstå at intellektuelle ikke liker krigsfilm.

Filmer som «Apokalypse nå!» og «Den tynne røde linjen» har blitt kanonisert som deler av vår felles kulturarv. Men det er liten fare for at du får se «We Were Soldiers» på en filmklubb nær deg med det første. Hvis ikke imponerende slagscener ledsages av et antikrigsbudskap, kjølner begeistringen blant europeisk kulturelite.

EN ILLUSTRASJON på hva som skiller mellom krigsfilmene fra i forgårs og i dag - og mellom politisk korrekthet i USA og Europa - er nøkkelreplikkene til de to offiserene fra det luftbårne kavaleriet representert i henholdsvis «Apokalypse nå!» og «We Were Soldiers». Mens Mel Gibsons sentrale replikk som Vietnam-offiser er «I will leave no one behind», kvitterer Robert Duvall med det poengtert meningsløse «Charlie don't surf».

Naturligvis har ikke krigsfilmer noe særlig å gjøre med virkeligheten. Slike filmer vil alltid fortelle mer om tiden de er laget i enn konflikten de mimikerer - uansett hvor mye de er basert på en «sann historie». Nå gjenstår det å se om Andy Warhols tese om at forbindelsen mellom livet og kunsten også går den andre veien: Vil amerikanerne oppleve kommende kriger like oppbyggelige som på film?