Chets siste blues

En elegant, blåfarget liten bok dukker opp i flommen av trykksaker; forfatteren er Chet Baker, og tittelen «As though I had wings - The Lost Memoir» (St. Martin's Press, 1997). Chet Baker, ensomhetens og melankoliens trompetist, selveste Mr. Cool, jazzens James Dean, mannen som mot slutten ble seende ut som en boms med en helgens blikk før han traff bakken under et hotellvindu i Amsterdam og døde - nå som selvbiograf? Det er uimotståelig.

  • Boka er basert på notater Baker gjorde om den tidligste tida i sin karriere, og jeg kjenner igjen noen utdrag som sto på trykk i magasinet Spin i 1990. Vi møter den unge Chet som soldat, av alle ting, i Berlin etter krigen, bare 17 år gammel. Her sitter han og hører moderne jazz for første gang, på radioen, mens han selv spiller i militærkorpset når offiserer ankommer flyplassen. Det var noen ganger så kaldt at han måtte ha munnstykket inne i munnen helt til han skulle spille, for at ikke leppene skulle fryse fast til metallet.
  • Vi hører om Chet, sønn i en fattig familie på en bondegard i Oklahoma, siden om oppveksten i California i de usle 30-åra, Chet som var flink på skolen inntil han begynte å skulke og lot seg verve til hæren. Men først og sist handler denne boka om en musiker som utvikler en «vane», som det heter, som først røykte marihuana, siden ble hekta på heroin og som igjen og igjen blir arrestert og herjet med av politifolk mens han forsøker å utøve sin kunst: å spille trompet med en myk, harmonisk og mørkeblå sound ingen har hørt maken til verken før eller siden.
  • Boka forteller med en slags konkret poetisk feeling og åpenhjertighet om alle damene, om musikerne, om jakten på stoff og spillejobber, men lavmælt. Han skriver slik han spiller. Historien ruller fram til 1963, lenger kom han ikke. Men siste setning forteller om den karusellen som ble Bakers skjebne også de siste 25 åra, en evig runddans av rus og musikk, reising, kjærlighet og drømmer. Ofte harde opplevelser, skildret i et vakkert, renset beatspråk.
  • Boka utfylles av filmen «Let's Get Lost» (Mainline Pictures) av Bruce Weber, lagd i Bakers seineste år, eller av de dusinvis av plateutgivelser som er kommet, seinest noen opptak fra midten av 1980-tallet, samlet på to tre-CD-ers bokser (Timeless/Musikklosen). De er utmerket akkompagnement til Bakers egne ord, ord uten vinger og illusjoner, ord som stiger lik toner og forsvinner i det mørket de kom fra.