Chiracs trøst

MUSEUM: President Jacques Chirac skal forlate Elyséepalasset neste år. Hans politiske ettermæle ser ut til å bli svekket av de pågående problemer og sterke motsetninger mellom de potensielle presidentkandidatene Sarkozy og de Villepin. Kanskje kan han søke trøst i det kulturelle ry som vil følge med åpningen av Musée du Quai Branly 20. juni. I likhet med forgjengere som Pompidou og Mitterrand - som har sine navn knyttet til det spektakulære Pompidou-senteret og det monumentale Nasjonalbiblioteket - vil også Chirac få sin signatur forbundet med det nye, prestisjefylte kulturbygget.

MED EIFFELÅRNET og Louvre som naboer ligger den franske stjernearkitekten Jean Nouvels bygningskompleks på ei 40 000 kvadratmeters kremtomt, der også Seine flyter forbi. Et slikt tydelig grep midt i hovedstaden er så typisk fransk, hvor vektleggingen av kulturelle institusjoner har en så selvsagt posisjon og lang tradisjon. Det vitner også om en statlig beslutningsdyktighet på tvers av partigrensene, og hvor det vel er bare Le Pens tilhengere som stritter imot uttellingene.

DET SISTE kan kanskje skyldes at Musée du Quai Branly er viet kunst og sivilisasjoner fra Afrika, Asia, Oceania og både Nord- og Sør-Amerika. Hittil har den tidligere kolonimaktens imponerende samlinger fra de utenomeuropeiske kulturene fristet en heller bortgjemt tilværelse i Musée de l\'Homme og det nå stengte Musée des. Arts d\'Afrique et d\'Oceanie. Det var for øvrig der kubister og surrealister søkte ny kunstnerisk næring for sine avantgardeambisjoner før verdenskrigene. Men under innspurten til åpningen i neste uke har blant annet aboriginkunstnere fra Australia satt sitt preg på vegger og tak i det nye museet.

MUSÉE DU QUAI BRANLY vil permanent vise 3500 gjenstander fra egen samling. I tillegg kommer ti skiftende utstillinger årlig. Prinsippet om «et ikke-hierarkisk forhold mellom kunsten og kulturene» skal ligge til grunn for presentasjonen. Jean Nouvel har uttalt at ambisjonen med hans museum er «å skape et hjem for disse forskjelligartete kunstformene og ikke en vestlig-arkitektonisk ramme». Mens pådriveren Chirac retorisk hyller museet som «et instrument for fred».